Å sammenligne sorger

Da sorgen entret livet mitt, opplevde jeg noe som var vanskelig for meg. I et forsøk på å trøste, fantes det noen som trodde jeg kunne finne fred ved å bli minnet på at "det var andre som hadde det verre". Jeg har opplevd at det finnes mennesker som har meninger om andres sorg og som gjerne rangere dem - de tenker at det ene må være tyngre å bære, enn det andre.

Vi lever i et konkurranseutsatt samfunn hvor gode prestasjoner hylles, men at sorgen skal konkurranseutsettes, eller at man på noen måte skal forsøke å overgå hverandre i dette terrenget, er uforståelig for meg.

Jeg er ingen ekspert eller fagperson på området. Jeg har valgt å kalle bloggen min "detlevdelivet", fordi jeg deler fra mitt liv og formidler mine synspunkter. Noen har arrestert meg fordi jeg bruker ordet sorg, for det de mener er savn. Jeg er ikke så opptatt av detaljene i det jeg skriver - jeg håper heller at noen føler seg truffet av de store linjene. Jeg bruke ord og sammenligninger som beskriver mine opplevelser og mine følelser. Kanskje tenker folk at sorg bare er noe mørkt og skummelt? For meg har sorgen mange uttrykk og den er ikke bare vond. Den inneholder tristhet, savn, smerte, kjærlighet, minner, glede og vemod - den kan fremkalle både smil og tårer.

De sannhetene jeg trodde jeg hadde om livet, har forandret seg gjennom årene - i dag tror jeg ikke på sannheter, eller fasiter, når det gjelder mennesker og deres liv.....

Slik er det også med sorgen - det finnes ingen fasit, men jeg har lov å gjøre meg noen tanker om den. Jeg har erfart den mange ganger og jeg lever med den hver dag,  slik er livet, og sorg er en naturlig del av alle liv.

Ikke all sorg handler om å miste noen til døden. Den kan også handle om et liv som ikke ble slik vi hadde tenkt, et tap av en nær relasjon, opplevd svik, skilsmisse, tap av roller eller vitale funksjoner.  Man kan miste på mange ulike måter.

Er det vondere å miste enn 19 åring enn en 4 åring? Jeg hadde ofte dårlig samvittighet for min intense sorg over å miste barn som ikke levde lengre enn noen dager. Jeg kjente dem jo ikke som mennesker, mer som drømmer og forventning om fremtiden vi skulle ha hatt sammen. Sorgen handlet mye om barna jeg aldri fikk bli kjent med, at jeg aldri fikk kjøre tvillingvogn, aldri ble jentemamma og aldri kan bli mormor.

I dag kan jeg erkjenne, at om jeg skulle miste en av guttene mine, som nesten er blitt voksne, vet jeg ikke om jeg hadde klart å stable livet på beina igjen - jeg kan innrømme overfor meg selv, at jeg tror den sorgen hadde vært mye tyngre å bære, men det er min innrømmelse og skal ikke være gjenstand for noen andres mening.

Da jeg mistet babyene mine, var det den tyngste sorgen jeg hadde opplevd og den ble ikke noe mindre av at andre hadde mistet mennesker de hadde kjent gjennom mange år. Jeg mener at man ikke har lov å sammenlikne hverandres sorger.

Er det mindre vondt å miste en datter som er narkoman enn en sønn som er administrerende direktør?

Da min rusmisbrukende bror døde, tenkte jeg aldri noe annet enn at det var Frode som ble borte. Frode som laget et tomrom som aldri ble fylt, som ikke fikk følge nevøer og nieser gjennom livet og som jeg ikke lenger kunne mimre sammen med om felles barndomsminner.

For mange år siden, traff jeg en enslig eldre dame som hadde mistet sin trofaste følgesvenn gjennom de siste 20 årene .......en hund. Jeg husker at jeg nesten ikke klarte å ta sorgen hennes helt alvorlig, og jeg angrer enda på at jeg ikke tok godt nok imot smerten hennes. For meg var det "bare et dyr" - for henne var det det viktigste i livet!

Ikke misforstå; sammenligningen blir feil om du tenker: "hun likestiller mennesker med dyr - min kjære søster eller ektemann med en hund.....for det er ikke det jeg gjør!

Sorgen handler ikke bare om hva eller hvem man mister....... Det handler om relasjonen man hadde - det handler om betydningen det tapte hadde i livet ditt, men det handler også om mer.....

Jeg kjenner mennesker som har sørget tyngre over en far de hadde et "ikke forhold til", enn en mor de stod svært nær. Moren døde før hun rakk å bli gammel, men de fikk følge henne like inn i døden og ingenting var usnakket. Sorgen over faren, som levde et langt liv, handlet om alt det uoppgjorte, det usagte, det som ikke ble, den faren de hadde ønsket seg, men aldri fikk....

Mitt inderlige ønsker er: Ikke pek på hverandres sorger - ikke sammenlikn - sett aldri deg selv til å dømme over andres følelser og liv!

Det er heller ikke slik at en som opplever mange sorger, sørger sterkere. Mine sorger har aldri vokst proposjonalt med antallet - de gjorde meg heller til en erfaren vandrer i sorgens landskap. Jeg lærte stadig noe nytt og det var lettere å entre smerten, med en erfaring om at det ville bli lettere med tiden.

Å diskvalifisere noens sorg, gjør sorgen ensom. En ensom sorg - en sorg man ikke våger å snakke om, "fordi det er andre som har det verre", kan gjøre en syk!

For at sorgen skal bli noe man kan leve godt med, er det viktig at den anerkjennes - både av omgivelsene og av oss selv.

Det er også mulig å diskvalifisere egen sorg. Man våger ikke anerkjenne sorgen sin fordi man med intellektet resonnerer seg frem til at den ikke er av like stor betydning som noen andres. Sorg handler ikke om matematikk eller naturvitenskap, den handler om opplevelser og følelser. Vi er ulike som mennesker. Ulike ting betyr ulikt for oss. Hva og hvem som er viktig i mitt liv, er ikke det samme som det som betyr mest for deg.

Når man rasjonaliserer følelser ved å bruke logikken - kan følelsene sette seg i kroppen og man kan bli syk. Det er ikke alltid følelsene kan forstås med fornuften. Man kan gå rundt å kjenne på følelser som sinne, smerte, tristhet, urettferdighet og tomhet - det kan handle om uforløst og fortrengte sorg. Sorg, man kanskje har tenkt er "uverdig".

Ingen sorg er "uverdig" og ingen sorg er ubetydelig! Sorgen er din og skal ikke bedømmes av andre!

Jeg har gitt sorgen en plass i mitt liv, men den har aldri fått lov til å definere meg. Jeg er ikke sorgen min og jeg lever ikke et sørgelig liv. Det handler om en balanse, det handler om å finne en vei tilbake til livet ved å leve med sorgen.

Det handler ikke om å begrave den eller fortrenge den, men å gi den den plassen den fortjener, uten å la den legge en skygge over det livet DU fortjener å leve!

crying eye
Licensed from: starush / yayimages.com

#sorg #død #liv #skilsmisse #tap #trøst #lkjærlighet
 

Hjertestemmen

I alt for mange år har jeg brukt fornuften min som rettesnor. Jeg resonnerer meg frem til logiske slutninger og tar, mer eller mindre, veloverveide avgjørelser.

Jeg er livredde for å ikke bli likt. Jeg er bekymret for å bli avvist og jeg føler meg ikke verdig å bli elsket av noen.

Sakte men sikkert har jeg kjent hvordan rommet jeg lever i, er blitt trangere og trangere - det har vokst frem en kvelningsfornemmelse og en klo rundt hjertet som hemmer livsutfoldelsen min.

Jeg har tatt så mye ansvar!  Stemmene fra min egen oppvekst - de uskrevne reglene - har krøpet frem i meg og jeg har fortvilet holdt fast i det jeg kan av konservative normer, fordi mitt eget liv tok utradisjonelle veier ved opplevelsen av død, skilsmisse og skrantende helse.

Jeg er ikke slik jeg selv tenker at en mor og voksen dame på snart 50 år skal være. Jeg har ikke mulighet til å tilby mine barn det jeg skulle ønske jeg kunne tilby dem av familieliv og økonomisk hjelp.

Jeg er fargerik så det holder på innsiden, men fargeløs på utsiden. Jeg elsker å blomstre i kreativitet, men jeg føler at det ikke passer seg..... og når andre lurer på "hva som skjer?"...de gangene jeg bobler over, blir jeg såret og trekker meg inn i skallet mitt igjen.

Stemmen fra hjertet mitt, har jeg ignorert. De gangene det har vært umulig, har jeg kjent på et engasjement, en intens lykkefølelse og en glede som har vært enorm. Etterpå kommer angsten snikende, angsten for hva andre vil tenke og tro om meg.

Da jeg ble fostermor var det etter å ha talt min egen arbeidsgiver midt imot og hardnakket hevde at deres vurderinger ikke stemte - jeg var villig til å si opp jobben min for det barnet jeg kjempet for.

Jeg er ansatt i barneverntjenesten, men jeg har valgt å gå i dialoger og på møter sammen med foreldre som vanligvis hudfletter det systemet jeg er en del av. Jeg forstår mye av deres kritikk.....

Da jeg besøkte en av de dømte i Baneheiasaken, var det fordi hjertet mitt ropte at jeg måtte. Det forplikter å tro på det gode og på kraften i møter mellom mennesker, men det førte til mange hatske ytringer og ukvemsord.

Det handler ikke alltid om de store tingene. Det kan handle om å blåse såpebobler, hoppe i sølepytter, stille seg ytterst på en odde og kjenne stormen piske mot ansiktet. Det handler om å gå barbeint, smile seg gjennom byen og hilse på mennesker jeg ikke kjenner.

Hjertestemmen min gjør meg litt "uten filter" og jeg snakker ofte før jeg tenker. Det som kommer ut er ektefølt, men ikke alltid like gjennomtenkt - det er nifst og av og til skulle jeg gjerne ha bitt i meg både handlinger og ord, men likefult er det verdt det.

Når jeg lytter til hjertet, er jeg tettest på livet og mest i kontakt med meg selv.

Prisen jeg betaler er sårbarhet - jeg føler meg så hudløs og naken når jeg står frem i verden som Siren.

Jeg øver og jeg øver. Jeg våger noe, for så å trekke meg igjen. Jeg holder i perioder for ørene for å unngå å høre hva hjertet mitt sier, men det er spørsmål om tid, før det blir komplett umulig. Jeg ønsker så inderlig å leve etter det hjertet mitt forteller meg, men jeg våger ikke for jeg har svart belte i å lage begrensninger for meg selv.

Noe i meg er så innmari trygghetssøkende - jeg våger ikke å slippe taket. Så fort jeg stikker hodet frem og opp av hullet mitt, får jeg litt panikk og leter febrilsk etter et nytt hull å forsvinne ned i

Jeg drømmer om at noen vil finne meg og tilby meg en jobb jeg vil elske, tilby meg et forhold som vil vare, tilby meg et liv uten for mange krav, tilby meg en fremtid uten bekymringer. Livet fungerer ikke slik - tilbudene står ikke i kø - man må selv ta initiativ. 

Jeg drømmer om ubetinget kjærlighet og fravær av angst for å ikke være god nok.

Det er så nifst å stå frem i verden - det er skummelt å stole på at man duger - men jeg tror det er nødvendig for å leve et rikt og godt liv.

Jeg håper dere kjenner deres hjertestemme....og at dere våger å følge den.....jeg jobber med saken...

Cry of Love
Licensed from: polygraphus / yayimages.com


 

Å være polfarer

Jeg er en habil og erfaren polfarer, men mine polekspedisjoner krever ingen forberedelser, treningsøkter eller prioriteringer rundt bagasjen. Det handler ikke om ull, pulk, frysetørret mat, hundespann eller frykten for snøblindhet og forfrysninger.

Det handler heller ikke om psykiatriens diagnostisering av bipolaritet, for jeg har aldri vært dypt deprimert eller så manisk at jeg har satt noe over styr.

Som menneske er jeg nok langt over gjennomsnittet opptatt av motsetninger, paradokser og refleksjoner rundt livets mange mysterier. For meg er det nødvendig å være bevisst døden for å omfavne livet. Jeg er avhengig av mørket for å sette pris på lyset. Jeg er avhengig av å fryse for å verdsette varmen som brer seg i kroppen. Etter to dager med sol og varme, lengter jeg etter regn og dalende temperaturer.

Livet mitt er blitt en balansegang mellom godt og vondt - en reise mellom livets ytterpunkter - en berg og dalbanetur. En veksling mellom neglbiting i nervøsitet og hvinende fryd - dager i isolasjon bak nedtrukkede gardiner og dager med fest og dans på bordene..

Jeg tror ikke på at livet kan være annerledes og jeg tror ikke på dem som forteller at de aldri tar turene mellom polene. Noen av oss reiser mer enn andre - noen av oss er sågar avhengig av å ta turene, for å hente den energien og den erkjennelsen det ligger i reisen. Jeg er aldri mer kreativ, jeg ser aldri klarere og jeg føler aldri mer, enn de gangene jeg har vært en tur i kjelleren.

Jeg gleder meg heller aldri mer over den fantastiske følelsen av å skape noe, tenke nye tanker eller se de løsninger jeg ser, når jeg står på loftet og ser ut over livets landskap gjennom, panoramavinduene som gir meg det nødvendige overblikket.

Det viktigste for meg er blitt erkjennelsen av polturene. Jeg planter flagget resolutt i begge poler, erkjenner i hvilket landskap jeg befinner meg og streber etter å aldri falle for fristelsen til å sette meg på et fly for å komme meg vekk. Jeg blir litt ved polen, ser på flagget og tenker at; kom jeg meg hit, kan jeg søren meg komme meg til den andre polen også. Jobben må jeg gjøre selv og jeg gjør den bedre og bedre ettersom omgivelsene er blitt kjente. Av og til tar reisen noen timer, den kan ta døgn og den kan ta et par uker, men den tar ikke lenger måneder ......den tiden er forbi.

Så er det da dette som er livet - denne reisen hvor jeg omsluttes av mørket og blendes av lyset. Hvor fødsel følges av død og sorg er et resultat av kjærlighet. Dette er livet for oss alle og livet mitt velger jeg å leve, ved å omfavne alle dets fasetter! 

Jeg er Siren og jeg er blitt en habil polfarer!

Happy winner of winter sport games
Licensed from: Anna_Omelchenko / yayimages.com


#Livet #Polfarer #psykiskhelse

 

 

Mor har vært på date.....

Ja, så har det altså skjedd: Yours truly har vært på date......med en mann.........som til og med var på hennes egen alder.....

Når man ikke er lett på tråden og det ikke er særlig sus i serken. Når man mangler troa på at man kan være god nok og at noen kan bli glad i en. Når man har brent seg i tidligere forhold og når man er skapt slik at man automatisk forsøker å bli den man tror at den andre vil man skal være.......da er det å skulle gå ut med en mann, noe av dem mest spennende og mest skremmende som fins.

Jeg var rimelig tøff i trynet på planleggingsstadiet og planlegginga av denne eskapaden, foregikk på nett.....den var "blind" kan du si......jeg ante ikke hvem jeg skulle treffe, bare at det skulle finne sted på en rimelig trygg plass med andre folk tilstede. Likevel......unger; ikke gjør som deres mor!!

At mannen var Rogalending og skulle ta inn på hotell mens han var på min kant av landet, synes jeg viste at han var både seriøs og beleven. Han var barnløs, hadde aldri vært gift og var flyttbar for den rette.

Bortsett fra når Start spiller mot Viking, er jeg glad i Rogalendinger. Dialekten bringer frem gode minner fra mange flotte år i Stavanger. Jeg blir ekstra mo i knærne av "løye", "gildt" og "grattla".

Herrefred hvor lenge det var siden jeg hadde vært ute med en mann.....og jeg kan ikke huske at det var et sånt styr..... Plutselig måtte kroppen gjennom en real vårpuss, for han jeg skulle treffe fremstod som en sjarmør og jeg kjente sommerfuglene i magen...... En globetrotter med sans for det gode liv, toppturer og eksotiske reisemål.......leste jeg i profilen hans. JADDA, det var på en sånn datingside at jeg traff ham.......

Jeg forsøkte i begynnelsen å avverge et møte, ved å fortelle ham at jeg ikke var glad i større fysiske utskeielser og at kroppen var rimelig ute av shape. Det skremte imidlertid ikke denne karen - endelig en som kan tåle meg som jeg er, tenkte jeg lykkelig. Han var pågående, humoristisk og litt herlig småfrekk i kommentarene - han fikk meg til å føle meg vel ved å ikke legge skjul på at han var interessert.....i MEG

En som ikke har sett meg, men som velger meg ut fra det jeg forteller ham om livet, lidenskapene, følelsene og interessene mine......sukk!  Ingen av oss hadde bilder på profilene våre, men "kjemi" er jo viktigst!

Ei uke før vi skulle treffes, fikk han navnet mitt......på nett het jeg Kompa69, men jeg mannet meg opp og gav ham personalia. Jeg fikk også hans navn. Mitt navn er jeg alene om i verden - han delte sitt med tusener av andre.

Den natta fikk jeg ikke sove........var det omløp i toppetasjen på mannen ville han selvfølgelig google meg (jeg hadde forsøkt med ham....uten hell). Googler du meg, får du treff på sorg, død, ei laber inntekt og et menighetsrådsvalg - ei skikkelig hurrajente - NOT!

Jo, han hadde lest alt som var å lese og sett flere bilder av meg......han synes jeg var ei flott dame. Mannen måtte være et funn og forventningene bygget seg opp enda mer.

Dagen før møtet, tok jeg vårpussen: Legger og armhuler ble barbert, kroppen peelet, skrubbet og smørt. Til og med den plassen jeg uansett ikke vil slippe noen til på en første date, ble trimmet og fikk en slags sommersveis.

Jeg satt med beina i vann, reduserte høyden min med 2 cm, ved å fjerne hard hud, og lakket tåneglene.

Den store dagen dro jeg på shopping, var innom frisøren og fikk fikset neglene......

Kjole: 699,-

Kjole: 1190,-

Push-up BH: 799.-

Hold-in-truse: 499,-

Negler: 750.-

Klipp og farging av bryn: 1200,-

Jeg trengte selvfølgelig bare en kjole, men jeg kler meg litt etter humøret og det kan svinge litt fort, så jeg måtte være på den sikre siden.

Uansett; å gjøre meg klar for denne daten kom på den nette sum av 5137 kroner!!! 

Da jeg forlot hjemmet mitt for å treffe den ukjente mannen, følte jeg med faktisk fin. Jeg angret litt på at jeg ikke hadde farget bryna noen dager tidligere (jeg så litt mørk og streng ut i blikket), men pytt pytt. Jeg luktet godt, så relativt bra ut og jeg hadde ekstra mye kvinnelige former.... hold-in-trusa; holdt ikke bare magen inne og løfta på fua, men den skapte også en stor valke, ved å samle alt det overflødige rett over trusekanten (som gikk til rett under brystene) - det så ut som om jeg hadde bryster både foran og bak, men jeg klarte å skjule det i ei lett jakke.

For å gjøre historien kort; jeg traff en mann som jeg er sikker på at aldri har vært på en eneste topptur - jeg tror nesten jeg kan garantere at dette var første gang globetrotteren hadde vært utenfor grensene til Klepp kommune. Det var umulig å oppnå øyekontakt med fyren, han luktet lett fjøs, hadde hentesveis, brukte definitivt ikke hold-in-truser og skinnjakka måtte være fra slutten av 80 tallet.

Jeg er høflig og holdt min avtale - vi spiste et måltid sammen. Jeg konverserte og fortalte om mitt opphold på Vestlandet i studietiden og erfaring med sau og annet beitedyr (jeg mistenkte at det var det han drev med).

Jeg fikk ham til å føle seg så vel, at han nok tenkte at et forhold var i boks, for han inviterte meg bort til seg ei helg. Jeg forklarte så skånsomt jeg kunne at jeg dessverre ikke hadde mulighet til å reise bort noen helg......... ungene trengte plutselig tilsyn for å ikke rive ned huset eller havne i politiets klør...... (unnskyld barn)... Jeg fortalte også at dette med dating og tanken på å inkludere en ny mann i mitt liv, var så nytt for meg at jeg kjente at jeg trengte tid. Det er ikke deg, det er meg og hele pakka.......

Jeg betalte måltidet mitt selv.

Da jeg gikk hjemover, luktet jeg en mix av fjøs og Old spice. Jeg gav ham en klem med en blanding av beundring, for at han våget å stille opp, selv om den han var, ikke var den han hadde gitt uttrykk for å være, og medfølelse.

Neste gang jeg bruker over 5000 kroner.....skal det være på noe som gir større avkastning, for å si det sånn!

Jeg skal jobbe med selvtilliten, begrave Kompa69 og finne en annen kanal for min søken etter en mann! 

Composite image of dating website
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com


#dating #kjærlighet #onlinedating #love 


 

Å miste barnebarn

Jeg er ikke bestemor, men det er en rolle jeg ser frem til å tre inn i når tiden en gang blir moden. Som det å skulle få barn, er det å skulle få barnebarn noe jeg på en måte forventer av livet, på tross av at jeg har erfart at livet ikke alltid innfrir mine forventninger.

Grandparents at a picnic with young girl in background dancing
Licensed from: MonkeyBusiness / yayimages.com

Da min første graviditet var et faktum og jeg kunne ringe hjem til mine foreldre for å fortelle dem at de skulle bli besteforeldre, sto jubelen i taket i barndomshjemmet mitt. Gleden var like stor på farssiden.

For mine foreldre var det deres første barnebarn, det vil si de to første - jeg ventet tvillinger.

Mamma sa det aldri, men jeg kjenner henne så pass at jeg er sikker på at hun opplevde min graviditet så intens, at hun nesten følte hun selv var gravid. Hun fulgte meg tett og hun handlet små gaver til babyene som "ikke var der, men som var der likevel" og hun fortalte flere ganger at hun drømte at hun fødte for meg.

Da jeg gikk i fødsel, var det mamma som kjørte meg til sykehuset. Det var mamma som holdt hånden min og som trøstet meg med kjærtegn og gode ord, helt til jeg ikke lenger var bevisst denne verden, og et keisersnitt ble utført, mens jeg var i anestesiens vold.

Det var mamma som satt hos meg da jeg våknet etter narkosen og som, med gledestårer i øynene, kunne fortelle meg at jeg var blitt mamma til to nydelige og velskapte små gutter.

Jeg fikk bare en av tvillingguttene med meg hjem fra sykehuset og flere år senere opplevde jeg å miste to små jenter til.

Gjennom alle mine graviditeter, har mine foreldres omsorg for meg vokst parallelt med min voksende kjærlighet for barna i magen. De gledet seg både på mine og egne vegne. De bekymret seg i stillhet og de tok oss med i alle sine aftenbønner.

Når jeg har gått gravid, har jeg merket at jeg aldri har vært helt voksen i mine foreldres øyne...... og den dagen jeg entret sorgens mørke, kronglete og utrygge landskap, var jeg atter mine foreldres lille jente!

Foreldre er man hele livet - det er en rolle som ikke tar slutt. Mine foreldre har begge vært tilstede når jeg har ligget med døende barn på brystet. Jeg strøk barnet mitt over hodet mens jeg med sang og kjærlighet fulgte det inn i døden. Min far strøk mitt kinn mens han gråt i stillhet. Hans kjærlighet til meg og den synlige smerten i hans øyne glemmer jeg aldri - at bestefar gråt, er også noe som gjorde et sterkt inntrykk på min eldste sønn. Min far er en troende og jeg opplevde at han i en periode raste mot sin Gud, fordi han lot meg lide.

Den opplevde håpløsheten i å se barnet sitt i bunnløs sorg, må være utrolig vanskelig - man ønsker å ta vare på sin sønn eller datter. Man skulle så gjerne bære smerten og fri barnet fra alt det vonde, men barnet ditt er voksent og har sitt eget liv og sin egen familie å ta vare på. Midt i sorgen, bli man stående litt hjelpeløs på sidelinjen og må sette sin lit til at sorgen blir levelig - at du igjen vil få se at den du er så glad i, gjenvinner troen på livet og fremtiden.

Jeg er blitt fortalt at det å bli besteforeldre nesten er en større opplevelse enn det å bli foreldre. Man er mer voksen, moden, har en større ro, har bedre tid. Man kan låne barnebarna, skjemme dem litt bort og levere dem tilbake når de blir strevsomme, fulle av sukker eller er overtrøtte. Barnebarn er livets dessert, kanskje kjenner man seg selv eller sine barn litt igjen i dem, og får litt av tiden som er tilbakelagt tilbake.

Når man mister et barnebarn, må man i sin egen vonde sorg være sterk for sitt barn. Man må forholde seg til at man ikke kan fjerne smerten, men være en medvandrer i sitt barns sorglandskap. Å se ditt eget barns lidelse og sorg, uten å kunne gjøre noe annet enn å være til stede i den tiden den tar, må være utrolig vanskelig.

Foreldre skal, overfor sine barn, være større, sterkere, klokere og gode. Det krever mye å skulle være tilstede for sitt barn og samtidige har sitt eget rom for sorgen over barnebarnet man ikke fikk følge videre i livet.

For meg har det vært av uvurderlig hjelp at mine foreldre alltid var der, at de alltid kunne nås, at jeg så at de sørget med meg, at de husker fødselsdager og dødsdager, at de steller på grava og, ikke minst; at de alltid har vært åpne om at de har flere barnebarn enn dem andre kan se - mine foreldre har barnebarn i himmelen.

Meadow
Licensed from: kamchatka / yayimages.com

#besteforeldre #barnebarn #sorg #spedbarnsdød #himmelen #graviditet #kjærlighet #livet 
 

Tryggheten i et kjøkkengulv

Jeg er ikke nevneverdig opptatt av interiør, men jeg liker å omgi meg med gjenstander som betyr noe for meg. Jeg må også ha naturelementer og farger som skaper ro og harmoni rundt meg. Jeg er heller ingen kunstkjenner, men velger å utsmykke hjemmet mitt med bilder hvor jeg kjenner kunstneren eller hvor motivene snakker til hjertet mitt.

Side om side med sørlandskunstnere som Nupen, Fronth og Brunner, henger bilder som mine barn har laget. På kjøkkenet har jeg et kunstverk som betyr ekstra mye for meg - et verk som du også finner hos mine foreldre, min søster og min bror. Vi er de eneste i verden som eier dette bildet og, selv om mange vil kalle det sært, betyr det mye for oss alle.

Jeg har tidligere skrevet om min bror, Frode. Min fine, følsomme og spenningssøkende lillebror. Broren jeg ikke klarte å passe på, selv om jeg forsøkte. Broren som var litt engstelig og som jeg var så uendelig glad i, men som jeg mistet til rusen og senere til døden. Min bror kan du lese om her

Når livet til Frode ble vanskelig eller når han var redd og befant seg i situasjoner han ikke ønsket å befinne seg i, var det alltid den samme tanken som gjorde at han fattet mot og fant trøst:

"Familien min skal igjen samles på det gule kjøkkengulvet hjemme på Eg"

Et kjøkken er husets og hjemmets hjerte. For oss var det stedet vi daglig satt samlet rundt middagsbordet og hvor mamma kanskje brukte det meste av sin tid. Det var arnestedet for de mest fantastiske barndomsdufter; nybakt brød, vafler, kaker, kaffe, middagsmat. Rundt kjøkkenbordet fant samtalene om dagens opplevelser og morgendagens planer, sted. Kjøkkenet i barndomshjemmet hadde det guleste 70-talls belegget på gulvet og knall rød mosaikkfliser over oppvaskkummen.

Det har gått over 16 år siden sist vi var samlet på det gule kjøkkengulvet. I dag er det ikke lenger gult, men grått - det satt langt inne for mine foreldre å skulle pusse opp kjøkkenet. Livet måtte gå videre og Frode fikk vi ikke tilbake, men vi har alle valgt å henge en bit av det gamle kjøkkengulvet på våre kjøkkenvegger.

Å se bildet som henger på kjøkkenveggen, er blitt en daglig påminnelse om viktigheten av en familie og av den tryggheten og det håpet som fins i det å skulle samles igjen. For meg er døden intet punktum, men et på gjensyn, og en dag er jeg viss på at familien min atter skal samles.....om enn ikke på det gule kjøkkengulvet i barndomshjemmet.




#tap #trygghet #hjem #familie #bror #død #håp #tro #gjensyn #kunst #kjøkken #hjerte
 

 

 

Lykken er........

.............Å HA EN SYFORENING!

Jeg kan ikke huske når syforeninga ble til, men det begynner å bli en del år siden. Da vi startet var det gutter, fest og slanking som var hovedtemaene. Siden ble det graviditeter, amming, barneoppdragelse og ektemenn. Nå er det trøst ved skilsmisse, bekymring for ungdommen, aldrende foreldre, hetetokter og gleden over å snart skulle bli bestemødre som står på dagsorden.....det eneste temaet som har vært uforanderlig er i grunnen det med slanking, men nå snakker vi om det mer i bisetninger....... mens vi konstaterer at vi bare lever en gang og fråtser i sjokolade fondant.

 chocolate fondant
Licensed from: neil langan / yayimages.com

Det jeg er helt sikker på med syforeninga.......er at vi aldri har sydd et sting! Likefult møtes vi jevnt og trutt - de siste årene hver 14. dag. Det er blitt årlige utenlandsturer, julebord, konserter og byturer.

Vi er en sjarmerende og brokete forsamling jenter i vår aller beste alder. Den beste alderen har vi alltid vært i og det er deilig.

Syforeningssjefen er venninna som har aner fra Eiken og som jeg var forlover til da hun giftet seg. Jenta som snakker så høyt at vi andre aldri kommer til å trenge høreapparat for å høre henne, og som har den særeste musikksmaken av oss alle. Hun elsker "sanger fra bedehusland" og stemmer alltid i "Han har kastet alle mine synder bak sin rygg", hver gang det lir litt utpå sommerfesten. Hun er venninna jeg kan kysse midt på truten, som har ei mor som er blitt som en strek i vinden og som stadig fyrer for måkene - hun sprer om seg med godt kjente ord og uttrykk - men de kommer alltid i en ny språkdrakt. Hun er den som synger høyest og som ikke bryr seg en døyt om at hun ikke kan teksten. Jenta savner fasttelefonen og er den eneste av oss som nekter å være på Facebook. Hun er limet i venninnegjengen som aldri gav meg opp, selv om jeg nesten ramlet ut av hele det sosiale livet, da mitt eget liv ble vanskelig.

Girlfriends
Licensed from: Ivonnewierink / yayimages.com

Syforeninga består av 2/5 med Venndøler. Jeg innrømmer gjerne at jeg elsker folkeferdet nord for oss! Det er også befriende at de hever harryfaktoren noe, at de er vårt alibi når vi sveiper innom Victoria pub på en bytur - de gir oss andre en anledning til å ta an litt mer ut.... når det trengs! Syforeningsvenndølene har lakenskrekk og er flinke til å lede oss andre inn i fristelse, når vi egentlig har tenkt å gå til sengs..........

Den ene av Venndølene har etablert seg for andre gang og er akkurat blitt bestemor. Hun er den yngste blant oss - de begynner tidlig disse fra arbeiderbygda i nord. Hun er god å ha og hun er opphavet til mye latter. Vi ler heldigvis med hverandre og ikke av hverandre i syforeninga, og når vi mimrer fra de turene hvor denne jenta har hatt ansvar for transportmidlet, ler vi nesten på oss en magebrokk. Det er bare den siste tiden hun har hatt en bil som fungerer normalt. Vi har sittet å tviholdt på ei bildør.... som var i ferd med å ramle av..... hele veien mellom Kristiansand og Oslo på vei til Grete Waitzløpet. Vi måtte krype gjennom bagasjerommet for å komme oss inn i bilen, da alle de andre dørene var umulige å åpne. En gang måtte ho planlegge kjøringa si slik at vi ikke kunne stoppe for de som kom fra høyre eller på rødt lys......for stoppet vi, da daua bilen og hun fikk den garantert ikke til å starte igjen. At vindusviskerne bare virket på den ene siden, var småpell. Jeg har hørt rykter om at den ene av døtrene hennes en gang ramlet ut av bilen i en venstresving......

Car breakdown
Licensed from: sumners / yayimages.com

Den andre Venndølen er ei real og solid jente som nesten alltid er på slankekur........noe hun for øvrig ikke er helt alene om. Hun har svart belte i Grete Roede og vi har måtte endre syforeningtidene slik at vi kunne treffe hverandre rett etter innveiinga på kurs... På den måte kunne hun fråtse skikkelig og feire de 400 grammene hun hadde fått svettet av seg siden siste innveiing. Om mannen leser dette, kan jeg avsløre at han ble lurt trill rundt da de gikk på herbalife rensekur - en blir sykt sulten av å skulle leve på pulver og væske! De kaloriene som inntas når vi er sammen....eller når ingen andre ser det.....de teller ikke! Jenta røyker litt i smug og leder an i shottinga sammen med den andre Venndølen. Middagshvilen hennes varer gjerne i 5 timer, men selv om hun sover mye, er hun definitivt ingen trøtting. Jeg kjenner at jeg ble ekstra glad i henne etter at vi brukte 1 ½ time fra Hovden Panorama til Lodgen og måtte snike oss inn til de andre jentene, mens fuglene kvitret en tidlig morgen, sist vi var på jentetur.

Den siste av syforeningsjentene har aldri vært gift, men hun har alltid vært på leit. Hun er den som er mest strøken av oss og i best fysisk form - ikke fatter jeg hva som gjør at ingen har dratt henne til alters. Jeg vet hun har prøvd: Match, Møteplassen, Tinder, Sukker og jeg vet ikke hva. Det er blitt en del dating og noen forhold, men å finne en skikkelig mann, er visst ikke lett i våre dager - dessuten blir en nok mer og mer kresen med årene. Dama er handy og klarer det utroligste selv. Hun pusser opp og gyver på oppgaver jeg selv mister pusten av - jeg synes hun er steintøff! Om det ikke har flyttet inn noen mann hos henne, har hun i hvert fall anskaffet seg hund - EN HANN HUND - noe hun aldri skulle ha gjort...... Den skvetter inne og jukker på alt som er....... og egentlig har hun ikke tid til den, for hun jobber døgnet rundt i sitt eget foretak.

Latteren sitter løst i syforeninga. Vi er utrolig forskjellige, men også veldig like. Jenteturene er fantastiske! Vi spiser og drikker oss gjennom dagene - shopper, kikker på folk, skravler og koser oss glugg.

Å ha en syforening er helsebringende! Jeg synes synd på alle dem som ikke har en!

For meg har syforeninga vært ett av vannhullene og pusterommene jeg har trengt i livet. Jeg håper, når vår tid kommer, at vi havner på det samme gamlehjemmet - da ville det blitt skikkelig vei i valsen og høylydt sus i serken.

Jenter - jeg elsker dere og digger at dere er de dere er!

Patrons Argue About Menu
Licensed from: Creatista / yayimages.com


#syforening #jenter #damer #jentetur #sjokolade fondant # venninner 

Barndomshjem

Alderdommen til mine foreldre ble ikke slik vi hadde sett den for oss. I håp om å gjøre det aller beste ut av de årene som gjenstår, ble valget nylig tatt om å legge barndomshjemmet, til meg og mine søsken, ut for salg/leie det ut. Mamma og pappa skal flytte til en ny og flott leilighet. Jeg unner dem det virkelig og har ingen vansker med å se at vedlikehold og daglig drift av et stort hjem, er mer slitsomt enn det skal være, når helsa ikke spiller på lag.

Jeg blir stadig forundret over hvilke tanke- og følelsesprosesser jeg må gjennomgå, når det skjer endringer i mitt liv. Jeg blir også overrasket over de erkjennelser jeg gjør meg underveis.


Mamma og meg

På tross av at jeg har skapt et hjem for meg og mine barn, kjenner jeg i disse dager på at hjemme hos mamma og pappa, enda er HJEMME for meg.

Det føles rart å måtte innse at jeg, i en alder av 47 år, ikke har flyttet helt hjemmenifra.

Mens pappa er på dagsenter og driver med sine sysler, har mamma, mine søsken og meg brukt dagene på å tømme øverloftet, ryddet, delt og kastet.

Det har gått 16 år siden min bror, Frode, døde, men på øverloftet har tiden stått litt stille og vi ble stilt overfor alt vi ikke klarte å kaste den gangen - noen ting vil vi nok aldri kunne kaste..... mest sannsynlig havner de tingene på mitt øverloft.


Frodes skolesekk

For meg har barndomshjemmet hatt en varm og lysende glans over seg - en glans som ingen andre hjem har hatt. Alle hjem jeg har vært i, og alle hjem jeg selv har skapt, er på et vis blitt sammenliknet med opprinnelseshjemmet. Jeg smilte gjennom tårene da det gikk opp for meg at all logikken jeg har på mitt kjøkken, er et speilbildet av det min mor har på sitt.

Jeg er glad i alle tingene barndomshjemmet mitt rommer. Jeg tror jeg kunne ha gått gjennom rommene i blinde og fortalt hva som står hvor. Når høytidene kommer, vet jeg hvor pynten blir satt og jeg kjenner historien til de gjenstandene som er arvet av mine besteforeldre og oldeforeldre.

Det er litt vondt å oppleve hvordan det jeg har sett på som flotte og verdifulle skatter, mister glansen når de tas ut av det hjemme hvor de hører til. Det er rart å kjenne på at tingene som vi pakket ned og la på loftet da vi var unge, ikke er like fine som vi syntes den gang. Det er rart å gå gjennom huset, som jeg kjenner så godt, og tenke at rommene er blitt mye mindre, enn det de var da vi bodde der. Det er vondt, når kjære ting fra barndommen, plutselig fortoner seg som gjenstandene på et loppemarked og det var fryktelig vondt å kaste ting på søpla, selv om jeg var viss på at ingen ville kunne gjøre nytte av dem.

Livet går videre og verden går fremover - tåreflommen avtar og jeg kjenner at følelsene som river i meg, har vært nødvendige å forholde seg til - de rommer så mye.

Det jeg holder fast på, er at minnene ennå er like gode og at tårene, handler om alt man plutselig husker, alt som har vært av glede og alt som har vært av sorg. Det handler om alt som ikke kommer til å bli slik det var før og om det som er i ferd med å forsvinne. Det handler om livets uunngåelige syklus.


Søskenflokken hjemme på trappa
 

Når jobben er gjort og mine foreldre har flyttet inn i sitt nye hjem, håper jeg at jeg vil oppleve en mamma og en pappa som har mer overskudd og glede. Jeg håper de får gode år og at dette skaper nye minner jeg selv kan ta med meg inn i min alderdom.

Et hjem, er kun et hus og kan erstattes. En familie er de menneskene som skaper hjemmet og som gjør livet til en reise hvor minner samles.

Barndomshjemmet mitt blir kanskje borte, men "minneboken" den beholder jeg - når jeg ser på pappaen min forstår jeg at barndomsminnene, er de minnene man beholder aller lengst......

 

#barndom #barndomshjem #livet #vemod #alderdom #søsken

Hva feiler dagens ungdom?

Min søster og meg diskuterte våre håpefulle og deres frender for en tid siden, og det viste seg at hun hadde hatt den samme samtalen med noen av sine venner litt tidligere. Kanskje er det et tegn på at vi begynner å bli gamle, for det er jo ikke akkurat noe nytt at de aldrende ikke alltid forstår den yngre generasjonen. Det får så være, jeg innrømmer det gladelig; jeg lurer virkelig på hva det er med ungdommen nå til dags?

Hver lørdag handler jeg inn den obligatoriske posen med lørdagsgodt - hver lørdag spiser jeg den opp alene.

Hver gang jeg lager en digg saus eller en feit potetsalat - er det bare meg som forsyner meg.

Hver gang jeg setter frem brus på bordet - går gutta til springen og fyller en mugge med vann.

Mine unger har vært sånn siden de var små.... og de har definitivt ikke lært det hjemme.... Når deres far var ute å reiste med jobb og jeg spurte dem: "hva skal vi lage til middag nå som ikke pappa er hjemme?", så svarte de i kor: "fårikål eller fisk"! "Nei, vet dere hva - det kan dere drite i - vi skal ha pizza, taco, burgere eller pannekaker!" Jeg tror jeg ødela dem litt en stund ........ for de lærte seg kjapt å gi meg de svarene de visste at jeg ville ha.

Gudene skal vite hvor mange bolleposer jeg har kjøpt og hvor mange jeg har trøkt i trynet alene - "kan vi få en frukt?", pep det fra baksetet. Jeg har hatt gjærmage og dårlig samvittighet på utallige bilturer!

Ungene mine er pliktoppfyllende og flinke på skolen. Vi jublet over en 3'er, for det var gjennomsnittlig - i dag gråter de over en 4'er og tror det ikke blir noe av dem, dersom de ikke har minst 5 i snitt.

Teens Doing Homework Outdoors
Licensed from: Creatista / yayimages.com

Det har aldri vært noen hemmelighet for ungene, at min første jobb var å skrive alle stilene til min søster. Det hendte også at jeg solgte noen til mine fettere - det var min tante som var langeren..... hun orket vel ikke maset med å få gutta i Høvåg til å konsentrere seg om rettskrivning og grammatikk. For ordens skyld er fetterne i dag murere med eget firma og hver sitt enorme hus, mens jeg har skrapt sammen det jeg har, og spleiset med banken for å kunne bo i et rekkehus.

"Men mamma, det er jo juks", kom det trestemt, første gang jeg fortalte om hvordan jeg tjente mine lommepenger.

Juks? Vi så det som kreativitet! Jeg vil nesten mene at vi hadde fortjent stående applaus den gangen min søster ringte meg en tidlig morgen under studietiden min på Vestlandet. Hun hadde glemt hun skulle levere en stil samme dag...... jeg skrev en stil i løpet av en time, sendte herligheten av gårde med faks fra sosialkontoret i Sandnes til et reisebyrå i Kristiansand. Stilen lå på et kateter like etter langfri og alle var fornøyd.

Min søster har skapt seg et godt liv og en jobb med bedre lønn enn meg......for å si det sånn.

Dagens unge legger seg ikke syke og de har høye krav til seg selv. Ungene mine har både BSU 1 og 2 og sparer til bolig - de har hatt sommerjobb i mange år. Jeg røykte opp mine sparepenger og brukte siste rest av konfirmasjonpengene på en sydentur etter russetiden.

Jeg har ofte huset fult av ungdom. De er høflige, de stikker innom stua og sier "hei" til meg. De sitter inne på lørdagskveldene og laner. Det hender jeg har sett gjengen med 17 åringer spille kappeland og leke gjemsel. De spiller kort og brettspill - de sitter og prater sammen - de lager mat sammen.

De trener, de røyker ikke og de drikker langt mindre alkohol enn min generasjon gjorde - de er så ordentlige at jeg nesten får litt fnatt. "Unger skal vi gå på slang?".....prøvde jeg meg en gang for lenge siden?.. "Mamma det er jo å stjele"?., "ja det er vel det"....

"Løp ut å ring på noen dører og stikk da".........."hvorfor det - er det noe gøy?"

Jeg føler meg helt Pippilangstrømpe, blåser såpebobler i hagen og har en intens trang til å hoppen i hver eneste sølepytt jeg går forbi når det regner. Jeg ligger henslengt i en stol og glor på TV med brus, chips og dip i ei skål på magen.

Jeg kan bli yr, fjollete og så sommerglad, at jeg må danse på kjøkkenet mens jeg synger bombombombombombadillalife av full hals...........mine unger hører på musikk hvor teksten er viktigst. Da jeg skrelte bort alle "mother fuckers" i Eminems tekster, ble jeg så imponert at det endte meg at jeg tok med en av gutta på konsert i Paris - mannen leverer tekster som er poesi, om man lytter med de rette ørene.

Er det bare meg som har sånne unger?

Min søster og meg ble pent bedt om å ta av oss kaninørene da vi er hadde med ungeflokken på restaurant, etter en dag på Liseberg. De rister bare på hodet av oss når vi opptrer med løstenner og parykker, men det skinner heldigvis gjennom at de også er litt stolte.



Jeg får kjeft når jeg ikke sorterer søpla, avkommet er opptatt klimakvoter, dyrevelferd og bærekraftig utvikling og vil redde biene. De er "fargeblinde", inkluderende og synes ikke det er det granne rart med to mammaer eller at det fins mer enn to kjønn.

Er det bare meg som synes de unge er for ordentlige, for snille og for pliktoppfyllende?

Det hender jeg føler at mine sønner er mer voksne enn meg og jeg føler meg ofte liten og ubrukelig når de må lose meg gjennom en digital verden jeg ikke skjønner bæret av - "det holder å trykke en gang mamma"..... "du behøver ikke "like" eller kommentere alt"......og "please, slutt å legg ut så mange bilder!"

Når jeg er bekymret for hva som kan skje med ungene når de er på fest eller kommer for sent hjem, er det meste fordi jeg aldri glemmer at kua har vært kalv og at jeg av og til takker min skaper for at jeg kom meg helskinna gjennom ungdomsårene......

Kjære dere unge:

Ikke var så forbaska ordentlige - livet er alvorlig nok!

Lek mer, vær litt rampete, løsn på snippen, flipp ut, le og lev, gå på dingis og stjel noen epler fra naboens tre.

Hopp i sølepytter og bad med klærne på!

Stol på dere selv, dere er mer enn gode nok og karakterene på ungdomskolen betyr egentlig ikke en dritt, dersom dere ikke MÅ inn på en bestemt skole - du har skolerett!

Livet vil innhente dere med alvor tidlig nok og ungdomstiden tar en dag slutt - kjære dere, ikke bli voksne før det er nødvendig!

En dag vil dere se dere selv i speilet og tenke, hvor ble det av den unge jenta eller gutten og hvor ble tiden av?

NYT ungdomsårene, våg å gjøre feil og vit at det meste ordner seg til slutt!

Ha tålmodighet med oss voksne, en dag er dere grønnskollinger i deres barns univers og vil kanskje stille dere spørsmålet; hva feiler det dagens ungdom?


Vær gjerne en engel.....men ha for all del litt skitt på vingene!!


#ungdom #engler #epleslang #eminem #tilungdommen 

Baneheiasaken

Noen ting er vanskeligere å skrive om enn andre - ikke fordi jeg ikke våger å være ærlig, men fordi jeg kan komme til å støte noen eller fordi det jeg skriver kan vris på og misforstås.

For en tid siden ble Jan Helge Andersen sjikanert, filmet og hengt ut på nett. Jeg skrev i et kommentarfelt at man kan mene hva man vil om straffenivået her i landet, men at jeg synes det er ugreit at en som har sonet sin dom, skal oppleve å bli hengt ut på den måten. Det tok ikke mange sekundene før jeg fikk "passet mitt påskrevet".

Jeg gikk noen dager med litt magevondt og den indre dialogen var omfattende...

Som Kristiansander har jeg alltid hatt et kjærlig og nært forhold til vår uendelig vakre bymark, Baneheia.


Foto: Kristine Bakke 7 år (3. Stampe - Baneheia)


Fortvilelsen da to små jenter forsvant etter en badetur en vårdag i mai for snart 16 år siden, og sjokket da de begge ble funnet voldtatt og drept noen dager senere, sitter innerst i ryggmargen.

Det tok nesten tre måneder før to gutter i nabolaget ble pågrepet. Jeg kjente dem ikke, men guttene og deres familier var våre naboer, vi var på hils og min lillebror var en av mange som måtte i vitneboksen da rettsaken ble avholdt.

Det er umulig å forstå det grufulle som skjedde i Baneheia. To jenter ble brutalt voldtatt og drept. Familiene deres mistet det kjæreste de hadde. Jeg tror at noen ugjerninger er umulig for mennesker å tilgi.

Det stod ganske raskt klart for meg at det ikke bare var jentenes familier som var i dyp sorg og som gjennomlevde sitt livs mareritt.

På Eg bodde også to familier som ble rammet. Deres helvete og deres sorg var ikke like lett å sette ord på. Sønnene deres ble av en hel nasjon omdefinert til monstre, men jeg er sikker på at for foreldrene var de fremdeles sønner som de elsket.


Jeg har funnet Baneheias hjerte, det ligger i 3. Stampe.......
 

På Eg har ryktene spredd seg fort når en av mennene har vært hjemme hos sine foreldre på korte besøk. Jeg vet at det i vennegjenger, på skoler og i barnehager har vært snakket mye om hvordan man skal forholde seg den dagen soningstiden er over. Mange småbarnsforeldre har vært engstelige, usikre og redde.

Vårt rettsystem er bygget på troen om at mennesker kan endre seg og tanken om at man kan starte et nytt liv når man har sonet den straff man er idømt. Jeg deler troen på menneskers mulighet for endring og jeg tror ikke mennesker er født onde. Jeg velger å ha tillit til vårt rettsystem og til at de som ikke kan rehabiliteres og som anses "farlige", forblir under offentlig oppsyn.

For mange domfelte starter den virkelige soningen først den dagen de kommer ut fra soning. Bak murene er man ikke lenger en del av det samfunnet man forbrøt seg mot, men det forventes at man etter soning skal tilbake og fungere i det. Tilbakekomsten til det virkelige livet kan være så tøff, at noen velger seg tilbake til tryggheten bak murene.

Jan Helge Andersen har sonet sin dom og vært prøveløslatt en tid. Da jungeltelegrafen fortalte meg at han var hjemme hos sine foreldre på besøk, fulgte jeg mitt urolige hjerte.

Jeg banket på familiens dør og jeg bad meg selv inn til en prat. Hele familien var hjemme; mor, far, søster og Jan Helge. Så satt jeg der da, i sofaen i deres hjem og følte meg litt rar. Jeg hadde mange spørsmål i hodet, hjertet fult av motstridende følelser og tårene like bakom øyelokkene.

Sittende skulder ved skulder med Jan Helge fikk jeg fortalt at jeg ikke helt visste hvorfor jeg kom, men at det var noe jeg bare kjente at jeg måtte gjøre. Jeg sa at jeg ikke synes noe om den hetsen jeg hadde sett på sosiale medier og at jeg ønsket at han ville klare å skape seg et godt liv.

Jeg ble en god time og praten gikk etter hvert lett om soning, om ting som har skjedd i nærområdet, om livet og om vær og vind. Noen av de spørsmålene jeg hadde hatt de siste 16 årene ble også besvart.

Jeg møtte ingen bortforklaringer, fikk ingen forsvarstale og jeg opplevde ingenting annet enn å møte fire mennesker - fire mennesker som ønsker å ha et liv og en hverdag som er så normal og god som mulig.

Fire mennesker som er glad i hverandre og som skulle ønske at maidagen for 16 år siden ikke hadde funnet sted, men som forholder seg til at den gjorde det og at den aldri vil glemmes.

Da jeg gikk hjem, var jeg tom, men hjertet var rolig.

Hver dag skjer det grusomme ting. Naboer, barnehagepersonell, trenere, mødre, prester......vi vet ikke hvem som er overgripere - oftest er det noen offeret kjenner. Hver eneste dag utsettes barn for utilgivelige handlinger.

Mitt høyeste ønske er at vi skal komme overgrep og krenkelser mot barn til livs, men jeg tror ikke vi gjør det ved å definere overgripere som monstre. Jeg tror ikke vi klarer det ved å håne og hetse dem som har sonet. Jeg tror derimot utenforskap, plaging, mobbing, krenkelser og ensomhet kan skape mennesker som gjør onde handlinger.

Det som skjedde i Baneheia var grusomt, nøyaktig hva som skjedde vet bare de som var tilstede - to av dem kan ikke fortelle.

Jeg tror ikke på det å ta loven i egne hender, for noen. Jeg tror ikke på at hevn og hat avler noe godt.

Jeg tror heller ikke på monstre - de er et produkt av vår fantasi, men jeg har en sterk tro på menneskemøter, på utstrakte hender, på forsoning og på det å våge å møte hverandre ansikt til ansikt.

Jeg tror på et liv etter det grusomme og jeg håper på et liv etter Baneheia, for alle de berørte.


Foto: Kristine Bakke 7 år (3. Stampe)
#Baneheiasaken #Baneheia #monstre #straff #tilgivelse #forsoning

 

 

 

 

Påske

Jeg er nok i overkant opptatt av livets motsetninger og paradokser - vissheten om motpolene, gir livet mitt en nerve og en puls som jeg er avhengig av for å kunne kjenne at jeg er sterkt tilstede i mitt eget liv...

Jeg er gjesteskribent i Kristiansand Avis denne uken. Les om mine tanker rundt Påske her:

http://www.kristiansandavis.no/?id=2049

God Påske til dere alle <3

 

Sorg kan gjøre en utrøstelig

 

MEN IKKE GI DEN SØRGENDE OPP!

 

crying eye
Licensed from: starush / yayimages.com

Ingenting gjør meg mer ydmyk enn når mennesker tar kontakt med meg for å fortelle at noe jeg har skrevet, sagt eller gjort har gitt dem trøst og håp i sorgen!

Selv klarte jeg ikke å finne trøst hos noen, før det var gått lang tid. Det hjalp ikke hva andre sa og selv om jeg visste at mange hadde gått sorgens kronglete vei før meg, klarte jeg ikke å håpe at livet skulle kunne leves, før jeg selv hadde gått veien og erfart at livet ble bra igjen.

Jeg skulle ønske jeg kunne gi et råd eller var i besittelse av en trylleformel som ville gjøre at sorgens mørke skyer ville lette, at smerten ville mildne eller at tiden i den dypeste sorgen, ville bli kort.

Gudene skal vite at jeg har leitet etter en løsning jeg kunne formidle videre og et redskap jeg kunne gi eller lære bort, men jeg har ikke funnet noe.

I sorgens mest akutte fase forsvant jeg inn i meg selv og kom bare ut når barna mine trengte meg. Når andre tok seg av guttene, søkte jeg til gravplassen eller ut i naturen. Jeg trengte naturen og stillheten i den for å kunne rope ut min sorg og min vrede. Jeg trengte å stille mine mange spørsmål høyt og vendt mot himmelen, selv om jeg ikke fikk noen svar.

Jeg trengte å gråte øynene mine såre, en plass hvor ingen så meg og hvor jeg slapp å ha dårlig samvittighet over at jeg brukte tid på sorgen. Et rom for meg selv, hvor jeg kunne fortrenge den dårlig samvittigheten for de jeg visste trengte meg - et rom hvor jeg kunne kjempe den kampen det var å holde fast på barnet som døde, til jeg selv var klar for å gi slipp på alt hjertet mitt rommet av kjærlighet og fremtidshåp for det barnet jeg ikke fikk ha hos meg.

Jeg trengte ensomheten! Jeg trengte den så inderlig, for stilt overfor dem som forsøkte å trøste, tok jeg ansvar for sorgen jeg gjenkjente i deres øyne og jeg ønsket å ta bort deres fortvilelse over å ikke nå inn til meg.

I tillegg til stillheten og ensomheten, søkte jeg til musikken og en tekst av Erik Hillestad, traff meg veldig. Jeg har mange ganger stått ved sjøen og sunget duett med Carola og kjent at hjertet nesten har eksplodert.

Sangen finner dere her:


Jan Werner Danielsen sang også en flott "pappa versjon" av sangen:

 

Nu5qlVFccww


Jeg klarte ikke selv å la meg trøste, men det betydde ikke at andres forsøk var uten betydning!!!

Jeg husker godt dem som aldri gav meg opp - de som var der, på tross av at de ikke nådde inn. Disse menneskene vil for alltid stå meg ekstra nær - jeg har sterke bånd til dem som så meg på mitt svakeste og som ikke lot seg skremme, men ved sin tilstedeværelse formidlet håp, uten at de visste det!

I dag skriver, forteller og deler jeg fordi mitt liv er gått videre og fordi jeg har fått den nødvendige styrke til å ville fortelle at: Ikke et eneste barn fikk forgjeves liv noen gang!

Selv de minste føtter, setter dype spor og den som i hjertet er gjemt, bli aldri, aldri glemt!

 

#sorg #barnedød #trøst #musikk #ensomhet

Tåkelandskap

 

 Det er vondt å se hvordan tåka kommer sigende. Hvordan forvirring og uro inntar deg. Det smerter å se usikkerheten og det jeg opplever som et snev av redsel i øynene dine. Det er vondt å være vitne til at du i perioder er tom i blikket og forsvinner til en plass hvor jeg ikke finnes - en plass et sted inni deg selv.

Når jeg kommer, sier du "Hei".... og går -  vi kan ikke lenger holde en samtale gående. Du leser ikke aviser eller ser nyheter, så diskusjonene vi hadde om livet utenfor stua, kan vi ikke lenger ta.

Jeg savner våre høylydte diskusjoner om innvandringspolitikk og religion. Jeg savner uenigheten og blikket ditt som, på tross av det de andre kunne oppfatte som en krangel, sa meg at du var stolt av meg fordi jeg visste så mye.

"Jeg er så forvirra" sier du...........  når jeg ber deg beskrive følelsen, sier du at du ikke kan eller vet hvordan - du er bare "forfjamsa".

Du gir stadig uttrykk for at jeg må huske å lese av strømmåleren din........selv om jeg nylig gjorde det. Du vet ikke lenger hvordan, så det er blitt min oppgave og du er redd for at jeg ikke skal huske. Du forstår ikke lenger mobilen eller dataen og det plager deg periodevis, for du vil så gjerne henge med - en gang var det jobben din å reparere elektronikk og du elsket duppeditter, dingser og gadgets.

Du bekymrer deg for dieselprisene og blir urolig om tanken på bilen ikke blir fylt når prisen er på det laveste....... bilen som nesten ikke blir brukt og ikke lenger trenger full tank hver mandagsmorgen.....fordi du ble fratatt sertifikatet av Fylkeslegen. Du som aldri har vært innblandet i en ulykke, kunne ikke forstå hvorfor - du kjørte jo så forsiktig! Du mistet en av dine viktigste oppgaver den dagen lappen ble postlagt - for meg opplevdes det som om du mistet den siste del av stoltheten og maskuliniteten din. Jeg forstod hvorfor du ikke lenger kunne kjøre bil, men ikke du.

Du har dine ritualer; runda i huset som gås utallige ganger om dagen, fra vindu til vindu mens radioen slås av og på. Av en grunn jeg ikke forstår, må det være lyd i hvert rom du går inn i - at det er forstyrrende for andre enser du ikke.

Du sørger for at det alltid står mange doruller fremme. Lommelykter, batterier og fotoapparat står til lading, selv om du aldri bruker noe av det. Du har glemt at du lærte meg at det var brannfarlig og gå fra ting til lading, at man ikke skulle lade før batteriet var tomt eller at man måtte trekke ut støpslet når ladingen var fullført.

Du mumler, rugger, tripper - uroen er påfallende - "jeg er så forvirra - det skjer så mye". "Fortell meg hva det er som skjer".........."jeg vet ikke".......

Du setter deg i stolen din med lydbok på ørene og sovner................ du sover mye.......

Utenpå ser du ut som du pleier og som andre 70 åringer - jeg skulle ønske jeg visste hvordan det føltes å være på innsiden.

I helt korte øyeblikk kjenner jeg på tilstedeværelse og kjært møte med ditt gamle jeg - det er så velsignet godt, men også vemodig fordi jeg vet at møtene vil komme sjeldnere. Lysglimtene gir meg håp jeg vet at ikke finnes og det river hjertet mitt i stykker å leve i denne vissheten.

 

Du som var så stor, er plutselig blitt så liten

Du som kunne alt, får ikke lenger til det enkle

Du som var så trygg, er blitt utrygg

Du som var min trøster, må beroliges

Du som kunne fikse alt for meg, trenger min hjelp

Du som passet på familien din, trenger nå at vi passer på deg

 

Jeg sliter med å innfinne meg med at tåka stadig kommer sigende og blir tykkere!

Jeg håper aldri jeg opplever at du ikke kjenner meg igjen når jeg kommer inn døra hjemme! 

Jeg er så veldig glad i deg, pappaen min!

 

 

 Foto: Ellen Seilen (3. Stampe)

 

 

 #demens #pappa #tåkelandsskap #kjærlighet #livet

 

 

 

 

 

 

Mannen fra Snåsa

Igjen er vi der at debatten går om hvorvidt Joralf fra Snåsa har evnen til å gjøre syke friske. De lærde strever med å få vitenskapen og folks vitnesbyrd om hva som hjalp dem, til å gå i hop.

Vi mennesker streber etter å forstå alt. Vi lever i en verden hvor troen på noe som er større enn oss selv, blir sett på som en menneskelig svakhet og hvor alt vi ikke forstår med fornuften, nærmest blir latterliggjort.

Jeg jobber med mennesker som strever med sine liv og er det noe jeg har lært, så er det at psyken og fysikken henger i hop. At kroppen har selvhelbredende evner, tviler jeg heller ikke på.

Den kloke og livserfarne mannen fra Snåsa forteller oss intet nytt - han ser at verden består av "det gode" og "det onde" - det positive og det negative - og han ber oss velge det "gode". At positiv tenkning har stor innvirkning på vår helse, er det vel knapt noen lærde som bestrider.

En annen erkjennelse, som behandlere er begynt å ta inn over seg, er at relasjonen mellom den hjelpetrengende og hjelperen kan være viktigere enn behandlingsmåten som benyttes i forhold til mange lidelser. Det å bli møtt, sett og bekreftet er livsviktig og helbredende i seg selv.

At hvem vi er og hvordan vi møter de vi skal hjelpe som terapeuter, kan være viktigere enn all verdens skolering, er for mange vanskelig å ta inn over seg.

Vi vet også at det å gi mennesker håp og tro på at de skal bli friske........ er helende.

At det finnes mennesker som er "særlig sensitive" er blitt mer og mer akseptert. At det er noen av disse som tar inn flere signaler om hvordan et menneske har det ol. At det finnes mennesker som klarer å tune seg inn på andre og kjenne andres smerte på egen kropp, er ingen "hokus pokus" - jeg tror mange mødre har hatt det slik med sine barn. Vi opplever det allerede mens barnet ligger i magen - ofte er vi dessverre alt for redde til å stole på vår intuisjon og vi betviler våre følelser.

Vi lever i en verden som spinner fortere og fortere og hvor mennesker løper som hamstre i hjul. Vi har et helsevesen hvor behandlere bruker mindre tid på hver enkelt pasient, enn de gjør på dokumentasjon av jobben de gjør. Vi streber etter en perfeksjon og et fravær av problemer som er umulig. I den verden vi har skapt for oss selv - har vi mistet noe viktig underveis.

Om Snåsamannen har evner som er gudegitt, er en diskusjon det ikke er nødvendig å begi seg inn på. Det nytter i hvert fall ikke å ta diskusjonen med dem som heller ikke tror at mennesket er gudeskapt.

Det vi ser, er at noen mennesker opplever å få hjelp og det er jo det som må være det som er viktig! Alt trenger ikke å forklares eller forstås!

Jeg klarer ikke å forstå skepsisen når det er så klart at Snåsamannen setter sin lit til legestanden og ikke på noen måte forsøker å være en erstatning for den. Han er ærlig på at han kan hjelpe noen, men ikke alle.  

Skepsisen vi mennesker har til det vi ikke klarer å forstå med hodet, er selvfølgelig viktig og den må vi ikke legge fra oss. Helbredelse er "big business" og der det er penger eller makt å hente, dukker det alltid opp mange som ikke har ærlige hensikter.

Jeg mener likevel at om vi mister slike som Joralf i vår heksejakt på dem som utnytter mennesker som trenger hjelp, mister samfunnet vårt mye.

Takk til Margreth Olin som ikke forsøkte å løse gåten, men som likevel traff meg og gav meg et lite innblikk i et hjertevarmt og hjertegodt menneske og hans levde liv, ved å lage dokumentaren om mannen fra Snåsa!

Takk til Joralf Gjerstad som viste seg som et menneske, på godt og vondt, og ingen trollmann!

 

"Naturen kan vi alle se er fin

Vi kan se hvor vakker den er  

Men det fineste som er skapt, det ser vi ikke......

Det er mennesket"

Joralf Gjerstad

 

open old hands
Licensed from: Ivonnewierink / yayimages.com


#snåsamannen #helbredelse #varmehender 

Frisk og uperfekt

Et stort antall flinke jenter og gutter blir syke i sin jakt på det perfekte livet, det perfekte utseende, den perfekte kroppen og den gode lykkefølelsen.

Jeg er utrolig glad for åpenheten rundt strevsomme liv og "lettere" psykiske lidelser, men det gjør meg også så usigelig trist - så trist at jeg etter å ha sett første episode av "Sykt perfekt" på TV, har bestemt meg for å ikke følge serien.....

Når tristheten har forlatt meg kjenner jeg på sinne. Et sinne over hvor lett det er for meg å fraskrive meg selv ethvert ansvar og legge all skyld på sosiale medier og samfunnet.

Folkens, vi kan ikke lenger sitte på ræva å se på at så mange mennesker som er på vei ut i voksenlivet, lever med angst og er er utbrente og utslitte, før de er ferdige med tenårene!

Jeg har selv alltid vært ei usedvanlig flink jente - en sjonglør i verdensklassen! Jeg har aldri vært helt fornøyd med meg selv eller mitt eget utseende og jeg har alltid brukt mye krefter på å opptre slik jeg tror at andre vil at jeg skal være. Jeg har følt med utenfor, ensom og har grått mye på innsiden mens jeg har smilt på utsiden.

Gjennom alle årene har det at jeg har ønsket å være så flink, bli likt, være pen, være slank and so on......ført til at det har vokst frem en vond klump inni meg. En verkebyll som bunner i at når jeg er blitt bekreftet som menneske, er det fordi jeg er blitt sett på det jeg har forsøkt å være og det jeg har prestert - ikke for den jeg egentlig er.

Det er så lett å måle hverandre på prestasjoner. Vi applauderer gode resultater og retter spotlighten mot den ene som står øverst på seierspallen. Å bli nummer to er tap og seierherren er aldri bedre enn sin siste prestasjon og må derfor jobbe enda hardere for å igjen stå med gull rundt halsen.

Det er ikke rart man blir syk i jaget etter det perfekte - for det perfekte finnes ikke!

Purunge jenter fikser på nesa, fyller leppene sine med botox, restylane eller hva det nå heter - og bruker fillere i panna for å ikke ha sinnarynker. Er det bare meg som synes det burde ha vært straffbart å utføre slike inngrep på barn?

Jeg har fikset på min kropp...... Staten Norge har betalt fiksing av heng på øyelokkene, brystreduksjon og fjerning av en hengende mage.... så jeg kaster stein i glasshus. Ble jeg lykkeligere av inngrepene? Nei! Utsiden endret seg noe, men innsiden forble den samme!

Jeg kan forstå at noen f.eks kjøper seg pupper, men jeg lurer veldig på hva det gjør med selvfølelsen dersom det er puppene som gjør at man føler seg godtatt. Om puppene er det som gjør at man blir "sett" og "definert", er jeg redd ensomhetsfølelsen og tomrommet på innsiden bare vil vokse.

Det er et kjempe paradoks at vi roper: "Elsk meg slik jeg er", mens vi poserer med svulmende lepper, falske øyevipper og et helt malerskrin i ansiktet?

Jeg nærmer meg 50 med stormskritt og når jeg blar i fotoalbumet mitt, er det både med et smil om munnen og med tårer i øynene.

Tenk om jeg i ungdommen hadde sett meg selv gjennom de øynene jeg har i dag....

For ei flott jente jeg var! Jeg var slank når jeg trodde jeg var tykk og jeg har slanket med hele livet uten noe annet resultat enn å stadig bli tykkere i mine tykke perioder - vekta svinger og det blir stadig mer slitsomt å kjempe for noen sommermåneder med litt mindre fett på kroppen.

For ei modig jente jeg var! Jeg følte meg aldri god nok og smart nok, men jeg laget paroler og gikk i tog for å støtte svake grupper og for å sette det jeg trodde på, på dagsorden.

For ei omsorgsfull og god jente jeg var! Jeg jobbet med multihandikappede barn, jeg var en god venn og jeg trodde jeg kunne redde verden og valgte utdanning deretter.

Det er synd at livet er slik at det må leves forlengs, men forstås baklengs!

Jeg kjenner at jeg er aldri så lite forarget over min egen generasjon! Vi eier kunnskapen og erfaringene som våre sønner og døtre trenger. Det er min påstand at vi er med på å gjør våre barn og unge syke!

Menn i panikkalderen som skal løpe triatlon eller sykle Birken. Damer på evig slankekur, som ikke vil bli gamle og injiserer gift i ansiktet for å likne sine døtre.

La de unge eie sin ungdom! Våg å gi slipp på din egen når tiden er inne! Vær en trygg veieviser for dine barn og vis at livet er bra, selv om man ikke er perfekt! Kan en en mor med silikon i puppene og gift i ansiktet, med troverdighet fortelle sin datter at hun er god nok akkurat slik hun er?

Vi streber etter noe som ikke finnes! Ingens liv er perfekt! Mye vondt gjemmer seg bak flotte fasader!

For å holde oss friske, må vi være fornøyd med det uperfekte, nyte det skjeve, beundre det værbitte og fremelske våre ulikheter. Vi er alle unike og det er det som gjør mennesker så fantastisk flotte og verdige beundring og kjærlighet!

Jeg håper min generasjon våkner i tide - det fortjener generasjonene som kommer etter oss!

Relaxed pretty model having botox injection above the lips
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com


#syktperfekt #psykiskhelse #botox #restylane#silikonpupper

Et nytt år

 

Et nytt år......

 

Et nytt år står for døren

Det er en dør jeg ikke ønsker å åpne

Jeg stritter imot og vil ikke inn

Føler ingen glede ved at tiden går fremover

 

Et nytt år......

Jeg mistet håpet for fremtiden atter en gang da jeg mistet deg

Jeg hadde så mange drømmer -

Så mange planer og visjoner

Håpet ble tatt fra meg og jeg har ingen fremtid

 

Et nytt år......

Det blir det første året hvor du ikke er med

Jeg vil så gjerne klamre meg til deg og alt det som ikke ble

Jeg har fått en ny tidsrekning

 

Et nytt år......

Jeg har intet valg - må snuble inn i fremtiden

Tiden går ubønnhørlig og lar seg ikke stoppe

Vet jeg må ta de første vaklende skrittene på den nye veien

 

Et nytt år......

Jeg har mistet tre håp for fremtiden, men jeg er klar over

At jeg også har tre fremtidshåp hos meg

De er mine mest umistelige skatter

Vet jeg må videre for de levende og gi slipp på de døde

 

Et nytt år......

Jeg ber om at det skal tennes et nytt lys og at jeg skal øyne en ny fremtid

Det står ikke bare på viljen, men også på evnen

Føler meg liten og hjelpeløs - rekk meg en hånd, lær meg å gå, vis meg veien

 

Et nytt år......

Jeg må forsøke å samle fortiden og la den forenes med fremtiden

Jeg vil tenne lys av håp for mine barn på jorden

Et håp for fremtiden ved å holde minnene om barna i himmelen levende

Ikke ved "klamring", men ved å la dem slippe fri og bli skatter i hjertene våre

 

Et nytt år......

Hvor jeg ønsker meg styrke og kraft til å gå videre

Hvor jeg kan finne et nytt håp for fremtiden

Hvor jeg skal fortsette å kjempe for alt jeg tror på

Hvor tårene skal vike for sangen og kjærligheten seire 

 

Et nytt år.....

 

SW, Nyttårsaften 2010

Fireworks
Licensed from: Creatista / yayimages.com



Juleglede

Jeg føler meg utrolig heldig! Jeg har friske, glade, rause og takknemlige barn. Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i fremstillingen av at norske barn er bortskjemte, utakknemlige og lei seg fordi de ikke får den siste Iphonen til Jul -  jeg blir litt lei meg og sint når jeg leser slikt, for det er milevis i fra den virkeligheten jeg selv lever i og jeg klarer ikke å tro at andres barn er så mye annerledes enn mine.

Julen for mine gutter har, helt siden de var ganske små, handlet mer om gleden ved å gi enn det å få. De har gledet seg til Julen fordi vi skal være sammen, fordi vi skal spille spill og fordi vi skal spise god mat. De har gledet seg til Julaften, så de har hatt vondt i magen og slitt med søvnen........og de har som oftest gjort det fordi de har laget eller handlet gaver, som de gleder seg til de skal gi bort.

Jeg husker spesielt godt den Julen da Simen, min mellomste sønn, var rundt 9 år og brukte hele desember på å være sprekkeferdig og måtte få hjelp til å klare å holde hemmelig hva han skulle gi meg på Julaften. Han hadde vært på hyttetur med en vennefamilie til Hovden og fått med seg lommepenger så han skulle kjøpe lørdagsgodt og være med i badeland. På vei opp til hytta, hadde de stanset på en butikk og handlet og Simen ofret alt han hadde gledet seg til ved turen, for å kunne kjøpe noe han bare måtte gi mammaen sin til Jul.

Han kunne ikke vente med å komme hjem for å fortelle meg at jeg bare kunne begynne å glede meg! Det var umulig å se øynene hans hele resten av desember, for han smilte fra øre til øre gjennom hele adventstiden. Da Julekvelden opprant, bestemte Simen at jeg var den som skulle åpne den første gaven og han stod ved siden av meg og hoppet opp og ned, mens jeg pakket forsiktig opp. Jeg fikk en litt annerledes julekrybbe - den vakreste krybben min sønn hadde sett og derfor den vakreste jeg hadde sett. Den har stått framme hver eneste desember siden den gang.

Å motta en gave som blir gitt med en slik enorm glede, er noe av det mest rørende jeg kan tenke meg:



Med samme glede har jeg mottatt selvlagde engler, smykker, lyslykter og mye mer........ gavene er mer verdt en all slags diamanter og mobiltelefoner. I vinduskarmen har jeg nisser med lua på snei og på juletreet henger noe jeg tror jeg minnes at skulle være engler.

Denne Julen opplevde jeg noe av det samme. Jeg har forsøkt å finne frem til gaver som kan glede mine ungdommer, men den største gleden jeg så hos dem på Julaften, var atter det at de igjen klarte å overraske og glede meg, ved å gi meg noe som jeg hadde ønsket meg og spart til lenge, men ennå ikke hadde kunnet anskaffe,  fordi det har vært viktigere og mer nødvendige ting å prioritere.

Lite gleder meg mer enn å oppleve at mine barns største glede, er å glede andre............... og ingenting har gitt meg større Juleglede, enn å oppleve Julen gjennom forventningsfulle og glade barneøyne.

Ønsker dere en fortsatt fredelig og god Jul!

 

#jul #juleglede #barneøyne #forventning #gave #julekrybe

 

O jul med din glede.....

Å leve med sorg, betyr ikke at man må ha en sørgelig jul!

Jeg skriver om mine tanker rundt jul og sorg i lillejulaftens utgave av Kristiansand Avis. For dere som ønsker å lese, kan dere gjøre det på denne linken:

http://www.kristiansandavis.no/?id=1839

Ønsker dere alle en vakker og nær jul!

Klem fra Siren


#Jul #sorg #familien #nærhet #glede #kjærlighet

Å være løvemamma

Jeg fikk nylig en fantastisk god beskjed - min yngste sønn er erklært frisk!

En grytidlig morgen for litt over 3 måneder siden, bad han spedt om å få slippe å gå på jobb. Han hadde hanglet litt i noen dager og "mamma alarmen" gikk, da han bad meg pent om å få slippe å gå på jobb. Gutten min har ikke fravær, og jeg forstod at noe måtte være galt, så han ble beordret opp av senga, han klamret seg til mopeden og kom seg til legevakta innen klokka slo 06.00.

Før resten av nabolaget våkna, bar det fra legevakt til akuttmottak med alt for høye hjerteenzym verdier i blodet og en hjerterytme som viste tegn på infarkt. Etter lange dager med grundige undersøkelser og mange prøver, ble diagnosen betennelse i hjerteposen og i hjertemuskelen (Myokarditt).

Betennelsen skyldes et virus, så ingen medisiner kunne gis. Hjertet hans ble overvåket i flere døgn. Legene var ærlige: han kan dø. han kan få varige hjerteproblemer eller han kan bli frisk.

Gutten som ikke har ro i kroppen og som elsker jobben sin som tømrerlærling, har tatt det helt med ro og ikke belaste hjertet sitt mer enn nødvendig, i 3 måneder. I dag vet vi at han også hadde en aktiv kyssesyke og at det var det samme viruset, som skapte hjertetrøbbelet.

Jeg har verdens flotteste og mest optimistiske sønn, så at det ikke skulle gå bra, var ikke noe alternativ for ham, men mammaens hans kjenner i dag at hun slet mer enn hun har våget å vise.

Min nesten voksne sønn har, i mine øyne, vært veldig liten en tid............. og selv om han var liten, var han hele min verden mens han var syk.

Følelsen av katastrofe bodde i hver eneste millimeter av meg og jeg kjente på en avmakt så stor, at den var vanskelig å bære. Likevel gjorde katastrofen også at kroppen trengte mindre søvn og at jeg fikk krefter jeg hadde glemt at jeg hadde.

Jeg vekslet på å "ta meg sammen" og på å "falle sammen".

Jeg vekslet på å være nær og på å holde litt avstand. Sønnen min trengte å være litt alene, få være sammen med kjæresten, sine brødre og andre. Jeg trengte også å få være litt alene....... så jeg kunne kaste maska og fortvile litt, før jeg mobiliserer på nytt.

Jeg var livredd, jeg var liten og jeg følte meg maktesløs, men jeg var også løvemammaen som var innstilt på å gjøre ALT som stod i min makt for at det skulle gå bra og for at gutten min skulle komme seg raskt på beina igjen.

Det var vondt å kjenne hvordan følelsen av maktesløshet fikk alt av sorg, sinne, angst og avmakt til å komme veltende opp fra et dyp det heldigvis går lengre og lengre mellom hver gang jeg kjenner befatning med.

Den indre styrken som mobiliseres i krise, blir jeg like fascinert av hver gang. Det er så godt at vi ikke kjenner morgendagen og at vi ikke på forhånd alltid vet hva vi skal møte.

Når noen av mine er "truet", blir jeg LØVEMAMMA - all min omsorg, mitt beskytterinstinkt, min kampvilje og min styrke blir aktivisert. Innerst inne var jeg aldri i tvil om at mitt hjerte var stort og sterkt nok til å banke for oss begge, mens min sønns hjerte fikk tid til å hele.

Når man har vært løvemamma en stund og faren er over, trengs det hvile. Jeg går inn i Julen med takknemlighet, fred i hjertet og en kjærlighet som kjennes overveldende!

Jeg kjenner at det blir rolige, nære og fredfulle juledager med fokus på det som betyr noe - det å være sammen med dem jeg er glad i

 Lion
Licensed from: jedgcomb / yayimages.com


#myokarditt #hjertesyk #sorg #kjærlighet #blogg

Å komme hjem til Jul

Som barn elsket jeg Jul og som voksen lærte jeg meg å elske adventstiden. I en periode av livet holdt jeg på å miste kjærligheten til den vakreste høytiden av dem alle (det skriver jeg om i Kristiansands Avis på Lillejulaften).

Å leve med sorg, trenger ikke å bety at Julen blir sørgelig.......Et liv hvor man har kontakt med alle tonene, stemningene og følelsene i seg, kan gi en nær og god Jul - en Jul som er slik en Jul er ment å skulle være...

I går tok jeg turen "like til Betlehem". Tidligere på dagen hadde jeg gjort unna Julebaksten sammen med min søster, min eldste niese og min yngste sønn - 3 av de vakreste og beste menneskene jeg kjenner! Jeg vet at det var en skuffelse for de av guttene våre som måtte på jobb og de som var på tur i Danmark...... bakedagen er viktig for alle våre.

Å ha EN bakedag er helt genialt - man får gjort så mye og det gjør ikke noe om karamellene ikke blir helt stive, kokosbollene ikke blir runde eller at man spiser opp halvparten av småkakene underveis, når man koser seg med det en gjør. Ungdommen sang julesanger, vi kniste og lo, smakte og mimret. Hvordan kan noen få julekakebaking til å bli et pes, når alt kan gjøres på noen formiddagstimer og vi kan gjøre det sammen med dem vi er glad i?

 

På ettermiddagen fyltes huset av ungdom. Fostersønnen min hadde vært å sett "Julekongen" på kino med en venninne og de skulle fortsette kvelden hjemme. Min kakebakende sønn samlet venner til pizza i kjelleren og jeg kunne høre gitarklimpringen og sangen opp i stua......Kristian vil så gjerne ha med seg noen ungdommer og dra rundt på sykehjem for å spre glede ved å synge julesanger og prate med de som ikke får besøk hver dag - tror vennene var invitert til en første øvelse.........kanskje uten at de visste det.

Selv dro jeg med min søster og min niese, Thea, til byen. Vi var innom Julebyen på torvet i Kristiansand - utrolig flott og stemningsfult.



Etterpå spiste vi et måltid sammen før vi dro til Kilden for å være med på en Betlehemsreise.

Sang, musikk, barn og Julebudskapet gjør noe med meg - det treffer meg like sterkt hver gang. Kanskje er det noe genetisk for min søster er likedan og Thea påpekte i pausen at "dere to er de eneste som sitter foroverlent, vuggende og nynnende etter musikken mens tårene renner nedover kinnene" - de andre sitter rake i ryggen og ser mer alvorlige ut......vet ikke om Thea så det, men hun satt på samme viset, bortsett fra det med tårene.........Denne vakre jenta, som innehar verdens største hjerte, er jeg stolt av å være bundet til både gjennom blodsbånd og gjennom hjertetråder.

Så var det dette med reisen til Betlehem.....for en reise! Vet dere; for at Julen skal bli det den skal være, så er denne reisen helt nødvendig å foreta! For meg, bekrefter reisen det jeg tror på - for alle dem som ikke deler troen, mener jeg at reisen er like viktig......... den er så høyaktuell og "up to date" som det er mulig å bli, selv om selve handlingen ligger over to tusen år tilbake i tid. Josef og Maria dro til en annen kant av riket, de var ikke velkomne ved reisens slutt og de måtte ta til takke med en stall for seg selv og barnet de ventet - en trenger ikke å lete så lenge for å finne andre som er i en slik situasjon i vår verden.

For oss kristne handler Julen om at Gud ble menneske og at han kom til jorden som et lite barn. For alle bør Julen handle om det å samles rundt barnet - barn er de viktigste menneskene blant oss! Julen handler om tilgivelse, forsoning og kjærlighet. Julen handler om det "å komme hjem".

Hva som er "å komme hjem" for deg - vet bare du! For meg handler det om tro, om at jeg kjenner at jeg lever etter hjertet, at jeg er tilfreds og har det bra med meg selv og mine, men også at jeg løfter blikket å våger å strekke ut en hånd til dem som ikke er like heldige som meg.

Du kjenner selv når du "er hjemme", så ikke la meg, eller noen andre, definere hva som er "å komme hjem" for deg!

Jeg er stadig på reise og går meg ofte vill. Når det gjelder Jul, kjenner jeg at jeg endelig er kommet hjem! Jeg er ferdig med maset, jaget og styret. Jeg koser meg med det jeg skal gjøre og det jeg synes er viktigst - alt som ikke er nødvendig, lar jeg ligge. Jeg vasker ikke ned huset, jeg kjøper ikke like mange gaver som før og jeg trenger ikke 7 slag.

Jeg "kom hjem til Jul" da jeg klarte å se meg selv, Julen og Julens budskap gjennom barneøyne.

Det er vi voksne som skaper uroen, stresset, presset og maset. Det er vi som skal overgå hverandre og som har de høyeste forventningene. Det er oss som forsøker å døyve all vår dårlige samvittighet ved å forsøke å skape noen juledager som skal være så spesielle at fallhøyden blir enorm. Vi sliter livet av oss........ og en ikke ønsket mottakelse av vårt strev...... blir så skuffende for oss at den dårlige samvittigheten, ensomhetsfølelsen og følelsen av mislykkethet bare øker. Stresset vi skaper, gjør at vi går glipp av det som er aller viktigst i Julen......samværet, tilstedeværelsen, nærheten, omsorgen, gleden og kjærligheten.

Mitt juleønske er at mange flere skal "komme hjem" til Jul!



#jul #betlehem #hjem #baking #ungdom #glede #kjærlighet

Jeg elsker Synne!

Jeg kjenner at det er på høy tid å komme seg ut av skapet.................for denne helga har jeg kjent på en heftig, befriende og varm kjærlighet til den upolerte, sterke, standhaftige, kraftfulle og deilige våte Synne....

Når det ulte som verst rundt husveggene og regnet pisket mot ruta, tok jeg på meg ei lett jakke og korte støvler for å gå ut å møte henne...............og for en mottakelse jeg fikk. Hun rusket meg kraftig i håret, fikk meg til å hive etter pusten og var så intens at jeg kjente hennes tilstedeværelse på hver centimeter av kroppen. For en energi den dama var i besittelse av!

Hun blåste meg nesten overende, gjorde kinnene mine røde og hele meg våt til skinnet. Jeg ble kald og varm på en gang.

Da møtet vårt var over, kjente jeg på en ærefrykt, en deilig sitring i huden og en intens levende og god lykkefølelse.

Jeg hadde en liknende kjærlighetsaffære vinteren 2007. Jeg husker ikke navnet på vedkommende, men husker godt at møtet medførte fantastiske dager hvor verden sto litt stille og alle hadde litt bedre tid.

Dager hvor vi nærmest var innesnødde her på Sørlandet og måtte bruke spark eller apostlenes hester for å komme oss frem. Jeg nøt å hive på meg ryggsekken og stolpe i snø til knærne for å komme meg til byen for å proviantere og jeg kjente på en deilig glede over at det ikke var en pøkk jeg kunne gjøre med situasjonen, annet enn å omfavne den!

I møte med krefter som er mektigere og langt større enn meg selv - i møte med det jeg overhodet ikke kan kontrollere, men bare må hengi meg til..... vokser det frem en befriende følelse av lykke og jeg kjenner så intenst, med hver eneste fiber i kroppen min, at jeg virkelig lever!

Med fare for å støte noen og med bønn om tilgivelse fra alle mine rammede og evakuerte venner der ute...............Takk Synne!

 

Dramatic sky
Licensed from: silent47 / yayimages.com


 

 

Hønemor trenger aktiv dødshjelp!

Da den eldste av guttene mine flyttet ut for snart to år siden, trodde jeg ikke verden skulle stå til Påske. Jeg ble nesten syk og følte jeg stod med hjertet i hånda da han dro.

Jeg foreviget ham der han satt midt i flyttelasset med ei champagneflaske i den ene hånda og bamsen, Gunnar, som har fulgt ham hele livet, i den andre - det ble så utrolig tydelig for meg at han var både gutt og mann.........og jeg lurte på når den mannen hadde tatt bolig i min sønn?

Jeg oppmuntret ham og støttet så godt jeg kunne, selv om jeg hadde mest lyst til å låse ham inne på gutterommet..... og jeg gråt mine modige mammatårer, da han var dratt. Han flyttet i overkant av 500 meter, men han flyttet jo ut.......og jeg måtte slippe kontrollen....

I høst meldte han retur..........jeg startet automatisk å utvide redet og ryddet plass til ham igjen. Jeg kjente at jeg atter gledet meg til adventstiden med 96 pakker på kalenderen, til å henge fire nissestrømper på sengekanten og til at huset igjen skulle bli så fult at det truet med å sprekke.

Dagen før han skulle komme hjem til rommet sitt som stod nyvasket og med nyoppredd seng og ventet på ham, skjedde det noe som for meg var et lite jordskjelv. I stedet for å returnere, gikk han i kompaniskap med sin to år yngre bror og de bestemte seg for å flytte ut sammen!! Denne gangen flytter de hele 2 kilometer bort.....

Den 1. desember er ungeflokken halvert og ettersom de to gjenværende begge er 17, kjenner jeg at jeg jobber med tanken på at jeg snart sitter igjen her alene

Hvorfor så jeg ikke dette komme, tenker jeg...............og hva gjør jeg nå?

Jeg har forberedt meg på familielivet ved å leke mor, far og barn, siden jeg var liten. Da jeg ble skilt strevde jeg med å redefinere familien min - jeg klarte det, selv om det tok litt tid. Det har lenge vært meg og gutta.

Jeg kan ikke huske at vi i barndommen lekte "singel dame" eller annet jeg kan forsøke å identifisere meg med - jeg har ingen rollemodeller eller tanker om hvilke rolle jeg snart står overfor. Hva gjør jeg når jeg ikke skal være mamma hele døgnet lengre? Jeg vil ikke bli frøken tante Sofie!

Jeg har hatt panikk en god stund og jeg har begynt å hamstre ting jeg kan gi barnebarna......(!)   Det er jo ikke sikkert jeg noen gang blir bestemor, men om jeg gjør det, har de allerede egne kasser med leker og utstyr som står på loftet mitt - det siste jeg kjøpte var et nydelig, gullbelagt og gammelt mokkaservice som jeg tenker vi skal bruke når vi lager teselskap.

Jeg har også forsøkt å kikke meg om etter en kjæreste - en tosomhet, er jo også en slags familie...., men jeg får panikk hver gang en mann viser interesse for meg og jeg fylles automatisk av tanker om mammakroppen med alle de ekstra kiloene, at jeg har glemt å barbere leggene, at jeg har pupper både foran og bak og at jeg bor i en kropp som bærer preg av begynnende elde og 6 barnefødsler.

I helga ble jeg smigret og glad over at en "gammel kjenning" gav meg gode ord og mye oppmerksomhet - han hadde nok aldri blitt avvist av ei dame som måtte tilbringe lørdagskvelden med å lage pita til sine halvvoksne sønner, pynte til advent og synge "nå tenner vi det første lys" på søndagsmorgenen. Det mangler ikke på kiling i magen, lyst og glede, men jeg har ikke mot, selvtillit og guts nok - jeg problematiserer alt!

Ha tålmodighet med meg, tenker jeg ......... finnes det håp, lurer jeg på? Hva gjør man når man ikke kan annet enn å være hønemor og hvordan klarer jeg å finne frem Siren igjen?

Det hender at jeg kjenner at Siren finnes....... da blir jeg litt redd...... for hun passer ikke inn i mitt bilde av hva ei dame på 46 skal være. Jeg forlot på en måte Siren da jeg var 25 og ble mamma for første gang......Siren er litt uhåndterlig, litt sprø og fullstendig ute av min kontroll....... og det kan jeg ikke tillate- det sømmer seg ikke en mamma.......

Akkurat nå kjennes det ut som om hønemora trenger aktiv dødshjelp og at Siren er i behov av en utrolig tålmodig, erfaren og dyktig arkeolog!

A hen and the four chicks
Licensed from: iimages / yayimages.com



Plagsomme barnevernsforeldre.....

Min jobb i barneverntjenesten de siste årene har vært å følge opp barn og unge som er under offentlig omsorg, deres foreldre og deres fosterhjem.

En ting er sikkert; jobben hadde vært utrolig mye mindre krevende, dersom det ikke hadde vært for alle disse foreldrene som spyr ut sin edder og galle, som truer og skriker og klager på jobben vi gjør.

Rett skal være rett; ikke alle foreldre hyler og skriker, noen gjør også jobben vår vanskelig ved å "forsvinne" - de stiller ikke opp på avtaler, de møter ikke til samvær og de svarer ikke på telefonen.

Vi kan jo selvfølgelig velge å se oppførselen deres som en slags bekreftelse på at vi har gjort et godt stykke arbeid, nemlig å sørge for at barna ikke får vokse opp sammen med dem. Vi kan også forsøke å bruke det til å dokumentere at en tilbakeføring ikke er mulig og som gode argumenter for å minimalisere kontakten mellom dem og barnet.....

 

Anger expression and open mouth lips
Licensed from: adamr / yayimages.com


I barnevernet er vi blitt flinkere til å se barns uttrykk for smerte. Vi er opptatt av at bak en "vanskelig oppførsel", kan det ligge et "vanskelig liv".

                                 Det fins ikke vanskelige barn, bare barn som har det vanskelig!

Hva om vi våger å utvide vårt syn på barn og deres smerteuttrykk til også å gjelde voksne?

Min erfaring er at både sinne/aggresjon og tilbaketrekning/passitivitet hos barnevernsforeldre, er et uttrykk for smerte. Når uttrykket blir tolket annerledes og man ikke tar tak i den bakenforliggende årsaken, vokser smerten og avstanden!

Krenkede barn kan bli syke voksne. Mange av de foreldrene jeg har møtt i barnevernet, har vært krenket som barn. Det er også viktig å huske at bak psykiske lidelser, rusmisbruk og lignende, kan det ligge mye psykisksmerte.

Jeg har sjelden truffet forelder som har ønsket barnet sitt noe vondt, men jeg har møtt mange foreldre som har hatt vonde og vanskelige liv som har gått hardt utover barna.

Jeg har møtt utrolig mye sorg i mitt arbeid! Ofte har sorgen vært kamuflert i sinne, utskjelling og protest. Sorgen har inneholdt mye skam og den har vært vanskelig å dele. Det er en sorg som det ikke blir snakket så mye om, men som jeg har opplevd har vært forløsende, når jeg har våget å se den, snakke om den og bekrefte den.

Mange foreldre som har mistet omsorgen for sine barn, lever med en av de aller største, ensomme og skambelagte sorgene jeg kan tenke meg. Jeg har møtt foreldre som har brukt mye energi på å holde skjult at de har barn eller at barna ikke bor hos dem. Skammen og skyldfølelsen de bærer på har ofte ført til at deres smerte har økt og derfor også gjord livet enda vanskeligere enn før.

Jeg har forberedt og ført flere saker om omsorgsovertakelse i pennen. Jeg har aldri angret på dette - i de tilfellene jeg har angret på noe i jobben min, har det vært at vi har grepet inn for sent eller at vi har unnlatt å gjøre noe.

Jeg mener altså ikke at å forstå årsaken til omsorgssvikten eller til smerteuttrykkene, fratar foreldre ansvaret for å gi sine barn forsvarlig omsorg.

Barneverntjenesten skal være på barnas side og alltid ha barnets beste for øyet. Jeg tror imidlertid at det er på tide at barneverntjenesten tilkjennegir at en god ivaretakelse av foreldre som har mistet omsorgen for sine barn, også er til barnas beste og dermed........godt barnevernsarbeid.

 

family in the hands of men against the sky
Licensed from: jannyjus / yayimages.com


Noe av det vanskeligste i jobben min har vært å leve med vissheten og følelsen av at jeg bare gjør en halvgod jobb. Jeg må leve med at hverken tiden eller ressursene strekker til - jeg ser hva jeg kunne ha gjort bedre og annerledes, men jeg har ikke mulighet innenfor de rammene som finnes.

Jeg mener det er på høy tid å stille spørsmålstegn ved om barnevernet skal, eller i det hele tatt kan, være dem som følger opp foreldrene etter en omsorgsovertakelse.

Når det offentlige overtar omsorgen for et barn, uten at foreldrene samtykker, er det et inngripen i privatlivet som jeg vanskelig kan se at kan sammenliknes med noe annet. Jeg har forsøkt å sette meg inn i foreldres situasjon og hvordan deres forhold til barnevernet kan være i etterkant, men har ikke fått det til.....

 Likevel har jeg tenkt at det må oppleves som å etter en voldtekt, treffe sin overgriper som ansvarlig behandler ved voldtektsmottaket.

Jeg har vært så heldig å få lov til å representere barneverntjenesten på kurs som blir holdt for foreldre som har mistet omsorgen for barna sine. Ja, jeg har følt meg heldig, selv om jeg, nesten uten unntak, har opplevd at jeg møter en foreldreflokk som er full av sinne og nærmest har et ønske om "å ta meg". Jeg synes det er litt skremmende å skulle være "barnevernet" i denne flokken og jeg føler meg litt "kastet til ulvene".

Jeg føler meg heldig, fordi jeg på kurset får lov til å fortelle foreldrene hva jeg tenker om dem. Jeg har erfart at konfliktnivået avtar når de får høre hvordan jeg ser deres sorg og det er vondt å oppleve at jeg kanskje er den første som har fått fortelle dem følgende:

Gjennom alle mine år i barnevernet, har jeg aldri hatt grunn til å tro at de foreldrene jeg har møtt, ikke har vært glad i sine barn!

Til uken skal jeg få lov til å dele noen av mine tanker på seminaret "På sår avstand" som Bufetat holder i Larvik - det ser jeg frem til!

 

#barnevern #smerte #omsorgsovertakelse #psykiskehelse #sorg

 

 

Hjertefred

I går var det Allehelgensøndag - en dag for å minnes de som ikke lenger er hos oss. Jeg deltok på Hjertefred i Kristiansand - en vakker og stemningsfull time med musikk, lys, dans, sang, dikt og ord.



I dag skinner sola over et vakkert og høstlig Kristiansand. Jeg trekker pusten dypt, kjenne at den friske lufta fyller lungene og gå ut i LIVET, fylt av minnene om gårsdagen og all kjærligheten jeg opplevde på Fiskebrygga i Kristiansand i går.

 VED Å KLIKKE PÅ BILDET UNDER, KAN DU SE TALEN MIN:

Film: Kristian Winjor og Vilde Christiansen

#hjertefred #sorg #kjærlighet #kristiansand #døden 

 

 

Hjertefred i Kristiansand 1. november 2015

Jeg er så heldig at jeg ble spurt om å delta på arrangementet "Hjertefred" i Kristiansand på Allehelgenssøndag. Kristiansands Avis omtaler happeningen her: http://www.kristiansandavis.no/?id=1652 og presenterer meg som den som skal holde appell.

 

Allehelgenssøndag er en fin dag å minnes de som ikke lenger er hos oss.

 

 

Å miste et barn før livet utenfor magen begynner

Jeg har vært av dem som har visst at jeg har vært gravid, før jeg har tisset på graviditetstesten. Jeg har også vært av dem som er blitt fylt av en ubeskrivelig glede og kjærlighet helt fra den dagen det lyste to blå striper mot meg på testpinnen.

Jeg har aldri hatt et embryo eller ett foster i magen, men et barn.

Jeg har lest svangerskapsdagbøker og fulgt barnet mitt fra det har vært på størrelse med et knappenålshode. Jeg blir like forbløffet hver gang jeg tenker på at bare 25 dager etter unnfangelsen, begynner det knøttlille hjertet til mageboeren å slå. Følelsen av bobler som brister og vibrasjonen av florlette sommerfuglvinger i magen, har tatt pusten fra meg og har fylt meg med håp og fremtidsvisjoner som har vært vidunderlige.

Jeg har elsket å gå gravid og selv om jeg alltid har visst at det ikke har vært noen selvfølge at alt skal gå bra, har jeg ikke bare vært knyttet til barnet gjennom felles blod og den fysiske navlestrengen, men enda sterkere gjennom utallige usynlige hjertestrenger.

Etter fire gutter, fikk jeg ei jente. Hun ble født for tidlig og hun entret verden med en øredøvende og rungende stillhet.

Sett gjennom mine mammaøyne var hun den vakreste lille prinsessa jeg noen gang hadde sett. Sorgen over at hun aldri fikk se kjærligheten jeg hadde for henne i øynene mine, har vært vond. Det at jeg ikke fikk delt henne med andre, har vært vanskelig.

 

HÅP

At livet tar slutt i en gryende vår

gjør at hjertet brister - blir et blødende sår

Hvordan vekke da troen og håpet på ny

- om at vårsol kan skinne ved neste morgengry? 

(SW 2005)

 

Å miste barn før livet utenfor magen begynner, er det mange som opplever og jeg synes det er viktig å få aksept for denne sorgen - sorgen som kan være så inderlig ensom. Jeg har møtt mye sorg hos eldre kvinner som har opplevd det samme, men som levde i en tid hvor man ikke skulle dvele ved dette og som opplevde at deres barn ble gravlagt i en ukjent grav sammen med en fremmed.

Tidligaborter, senaborter og dødfødsler. En mor knytter seg til sitt barn lenge før det kommer til verden. Selv om det er en side ved livet som ikke er uvanlig, er det likefult en sorg som må anerkjennes. For meg var det viktig at andre aksepterte sorgen min. Det var viktig at barnet fikk sin identitet og ble sett på som et selvstendig lite menneske - først når jeg tillot meg å sørge, kunne jeg gå videre i livet og gi det manglende barnet en egen plass i hjertet mitt.

 Alle mine barn har satt sitt fotavtrykk i mitt hjerte og selv de minste føtter setter dype spor!

 cute baby card
Licensed from: SelenaMay / yayimages.com


#abort #dødfødsel #sorg #fotspor #etbarnforlite

Å miste en tvilling

 

Jeg tror aldri jeg har kjent en større glede enn da den første ultralydundersøkelsen, i mitt første svangerskap, viste at jeg ventet tvillinger.

Telefonen gikk varm - alle fikk del i den fantastiske nyheten! På jobb ble det kjøpt inn kake og jeg tror ingen som da jobbet ved sosialkontoret i Sandnes glemmer den feiringen....... Det endte med evakuering av et hele bygget og et beundringsverdig oppbud av brannmenn og politi....... stjerneskuddene på kaka utløste brannalarmen...

baby twins announcement card
Licensed from: balasoiu / yayimages.com

Jeg meldte meg inn i tvillingforeldreforeningen og leste det jeg kom over av litteratur. Jeg hadde termin i mars og den julen lå det gaver under juletreet til "de to som ikke er her, men som er her likevel". Pysjamaser, sparkebukser og sokker. Like, selv om jeg hadde forsøkt å fortelle familien at de eneggede tvillingguttene skulle få sin egen identitet og kles ulikt.......jeg hadde lest at det var lurt.

Jeg fødte den Julen og jeg fikk bare en av tvillingene med meg hjem fra sykehuset i mars. Andreas fikk en liten hvit kiste og en kald grav - Marius fikk en varm seng og kom hjem til alt som lå klart for ham og broren.

Jeg hadde dårlig samvittighet for sorgen, for jeg visste med hodet mitt at jeg var heldig som fikk beholde en av guttene mine.

Jeg hadde dårlig samvittighet for gleden og kjærligheten jeg følte over Marius, for hjertet mitt var delt og deler av det ble gravlagt sammen med Andreas.

Sorgen ble veldig ensom. Bare de nærmeste visste at jeg skulle hatt to gutter - naboer og andre som hadde sett meg gravid, så meg nå med barnet jeg hadde med meg hjem og trodde alt var "som det skulle".

Når jeg tillot andre enn mine foreldre og søsken å se sorgen min, hendte det at jeg fikk høre at jeg måtte glede meg over det barnet jeg hadde. Det gjorde vondt å oppleve at noen ikke ville anerkjenne sorgen og at Andreas ikke ble sett på som et selvstendig og unikt barn.

Jeg har alltid vært takknemlig for at Andreas ikke døde den dagen han ble født, men to døgn etter fødsel. Takknemlig fordi det har gitt meg en dag å uforbeholdent kunne feire bursdag for Marius ...............og en dag hvor jeg kan minnes Andreas og gi meg selv lov til å kjenne på sorgen min.

Marius er i dag en fantastisk flott ung mann. I alle hans snart 21 år har jeg med jevne mellomrom sett dobbelt. Aftenbønn og eventyr på sengekanten, den første dagen i barnehagen, første skoledag, konfirmasjonsdagen, da vi øvelseskjørte osv. Når jeg holdt Marius i den ene hånda...... tenkte jeg ofte på Andreas som skulle ha holdt den andre.

Heldigvis kan ingen leve med et halvt hjerte! Den delen som er Marius sitt, vokste seg raskt dobbelt så stort. Hjertet rommer så mye og kjærlighet er noe av det som vokser når det deles.

Å være tvillingmamma med en tvilling for lite har vært utrolig ensomt, men jeg ville aldri ha valgt bort den fantastiske gleden jeg bar på i de månedene jeg hadde to bankende guttehjerter under mitt eget!

 blank grey wooden love hearts together
Licensed from: morrbyte / yayimages.com


#tvillinger #sorg #glede #spedbarnsdød #prematur





 

Ingenting har lært meg mer om LIVET enn døden











 

Å være feit..... er mitt smerteuttrykk

Jeg er ei flink og intellektuell jente som klarer det aller meste. Jeg har fine ord og vakre tanker om sorg og smerte og jeg står for hver eneste ett av dem. Jeg er en god, om ikke feilfri, mor. Jeg er universitetsutdannet og er i jobb. På tross av at hodet er på rette plass og livet mitt sånn noenlunde i rette hakket, sliter jeg i perioder med å forholde meg til alle følelsene mine.

Jeg opplever å være vokst opp i en kultur hvor jenter skal være tekkelige og fine. Hvor følelser som takknemlighet, kjærlighet og glede er mer akseptable enn sinne, misnøye og hat. Jeg tror ingen har sagt til meg at det skal være sånn - jeg har bare sanset det.

I barne- og ungdomsårene stilte jeg spørsmål og utfordret alle sannheter og jeg ble nok sett på som ei som våget å gå mine egne veier. Som voksen føler jeg at jeg er mer konform og konservativ enn noen. Jeg bærer på mye skam og har nesten skyldfølelse for alt.

Jeg har hatt en indre uro og sårhet så lenge jeg kan huske. Jeg har alltid vært var for andres følelser og hatt en nesten tiltrekkende kraft på mennesker som har slitt med sine liv. Jeg er flink til å forstå meg selv på en teoretisk måte, men jeg sliter med å få tak i de innerste følelsene mine - jeg har en indre uro, som i perioder er vond å leve med.

Jeg ønsker å gjøre alle til lags, jeg vil svært gjerne bli likt, jeg vil at folk skal trives i mitt selskap, jeg ønsker å hjelpe andre, jeg er ikke glad i konflikter. Jeg får fort en fornemmelse av hva jeg tror andre forventer av meg og jeg gjør hva jeg kan for å leve opp til disse forventningene. Jeg stiller svært høye krav til meg selv, min egen moral og i forhold til det ansvar jeg selv legger på mine skuldre. Jeg er min egen verste fiende!

Når følelsene mine er i opprør. Når jeg blir lei meg eller sint, takler jeg det svært dårlig og den indre uroen akselererer. Jeg trekker meg bort fra alle, følelsen av ensomhet erobrer meg og jeg regulerer følelsene mine og demper den indre uroen med mat - store mengder mat.

Fast Food
Licensed from: XeniaII / yayimages.com

Jeg har en form for spiseforstyrrelse som jeg tror er ekstra skambelagt. Den gjør meg ikke slank, den gjør meg feit og på den måten får jeg heller ingen beundrende blikk - jeg bærer min smerte slik at alle kan se den og det gjør meg enda mer skamfull. Skamfull over å ikke ha kontroll over meg selv, skamfull over kroppen min og mitt eget utseende. 

Den tykke kroppen min er jeg kanskje mest bevisst selv, men jeg lar ikke folk overse den for jeg krenker meg selv stadig med tjukkas vitser.  Jeg gjør det for å ta brodden av det jeg tror alle tenker. Jeg er klovn og dersom andre tykke er som meg (det vet jeg jo ikke)......... kan jeg love dere at det bare er en myte at tykke mennesker er så blide - jeg gråter på innsiden

Color Clown
Licensed from: Christopher Boswell / yayimages.com


Jeg kan slanke meg. Jeg har vunnet hvert eneste Grethe Rode kurs jeg har gått på. Jeg har tatt av meg over 30 kg på egenhånd og jeg har holdt meg "halvslank" i lengre perioder, men når livet går i utforbakke, når jeg opplever å ikke bli sett som hele meg, når forhold skurrer, når konflikter oppstår, eller når det blir for mye vondt å ta inn over seg...........da mister jeg igjen kontrollen.

Full length of a plus size woman on exercise steps against white background
Licensed from: moodboard / yayimages.com

Vekten min øker proporsjonalt med min mistrivsel - min vekt er et synlig og tydelig barometer på hvordan jeg har det på innsiden og med meg selv.

Maten er min rus og jeg har lenge kjempet en kamp om å finne en annen måte å forholde meg til følelsene mine, enn ved å "spise dem bort" - jeg har ikke mistet troen på at jeg skal klare det!

Så hvorfor velger jeg å fortelle dette?

Jeg har mye ungdom i hus og det gjør meg vondt å se all den smerten jeg opplever at de unge bærer på. Jeg ser nydelige jenter med oppkuttede armer og bein, jeg ser jenter og gutter som strever med sosialangst, jeg ser unge som sliter med tvang og jeg kjenner mange som har spiseforstyrrelser. De vet hvem jeg er og jeg ønsker å si: Jeg strever også - jeg har mitt smerteuttrykk, men jeg er et voksent menneske som du tror at takler alle sidene ved livet.

Jeg har et godt liv, men selv om jeg er voksen......sliter jeg i perioder og jeg snubler av gårde, som du. Jeg er i ferd med å lære meg å takle smerten, uroen og mine vonde følelser på en mer hensiktsmessig måte - jeg tror jeg skal klare det..........jeg tror aldri det er for sent.........og kan jeg, så kan du!

Jeg ønsker å synliggjøre at vi alle har en psykisk helse og at vi må rive ned tabuene for å hjelpe våre unge til å forstå at det ikke er noen skam å ikke takle alt - livet kan være godt, selv om det er strevsomt og det blir bra, selv om det i perioder er vanskelig!

Jeg er Siren, mitt liv består av mange rom; min smerte bor i ett av disse rommene.

 Carved Heart
Licensed from: dnfphoto / yayimages.com



#spiseforstyrrelse #psykiskhelse #smerteuttrykk #blogg #mat #kropp #skam #klovn

 

Om gresset på begge sidene av gjerdet

- EN SAMLIVSGARTNERS BETRAKTNINGER-

 Aldri var gresset grønnere og mer frodig enn i vårt samlivs gryende vår. Fargen og lukten av det myke, jevne, perfekte hageteppet tok pusten fra oss.

Boblende, berusende - overdoser med lykke. Vi åndet, ja vi inhalerte hverandre. Vi gav med raushet - kjærligheten var en kilde av overflod og vi øste villig av den til hverandre. Vi nøt elskovens magiske, intime, personlige og eksplosive kraft.

Vi hadde ikke øyne for så mye annet - det var ikke lengre du og jeg, men oss. Omverden eksisterte ikke på annen måte enn i korte ubehagelige glimt. Livet lekte i vår perfekte grønne oase.

Den første synlige frukten av vår kjærlighet kom etter noen år. Vi var i ferd med å bli flere i vår tosomhet og lykken føltes, om mulig, ennå mer fullkommen. Vi skulle ikke lenger være to, men tre - oss tre!

Kan du huske forventningene?

Kan du huske den yre gleden over at vi skulle føres videre i denne lille ukjente?

Spente, glade, men også usikre.

Det skjedde noe da, om jeg ikke husker feil. Vår symbiotiske tilværelse ble truet av den nye symbiosen som knyttet meg til barnet. Dette lille mennesket som vokste under hjertet og som ikke var, men som var allikevel. Usikkerheten førte til en ny varsomhet og til en større ømhet i vårt møte.

Da det vesle menneskebarnet åpenbarte seg for oss, følte vi en ny fullkommenhet! Det var slik livet var ment å skulle være. Vi to hadde nok kjærlighet til å være tre og den rammen vi levde vårt liv innenfor, var så elastisk at den også rommet flere.

Årene gikk og livets ramme ble ytterligere utvidet. Utrolig hvor vanskelig det er å se hvor den tiden ble av - så fort alt gikk!

Det ble laget nye mønstre og vi inntok nye roller. Vi organiserte våre liv for å få endene til å møtes og hverdagskabalen til å gå opp.

Oss to druknet litt i alt dette som måtte komme først.

Sorg, bekymring og nattevåk.

Det som skulle føre oss sammen - førte oss bort fra hverandre.

Avstanden vokste og ble en avgrunn.

Når var første gang vi merket oss at gresset så langt grønnere ut på naboens side av gjerdet?

Når begynte vi å tvile på det vi hadde og lure på hva det var naboene gjorde som fikk gresset til å holde seg så frodig og vitalt?

Da vi oppdaget det irrgrønne gresset til naboen, syntes vårt gress plutselig ynkelig og vissent. Ikke mye farge igjen - i hvert fall ikke grønt - heller brunsvidd, stusselig og lite innbydende.

Naboens plen ble betraktet i smug. Vi kjente misunnelsens sug i magen.

"Hva er det dere gjør"?, ville jeg vite.

"Med hva"?, svarte naboen.

"Plenen - den er så utrolig grønn, frodig og flott"!

"Har du sett nøye etter"? sa naboen.

"Du må gjerne ta en nærmere titt"........

Jeg kan ennå huske forbauselsen over det jeg oppdaget....... Den grønne fargen kom ikke av det frodige gresset, men av mosen som vokste vilt. Mosen som så fantastisk ut på avstand, men som ikke var annet en mose på nært hold.

Dersom du kjenner lysten til å boltre deg på naboens irrgrønne gressmatte eller kommer dithen at du klatre over på den andre siden....... gi aldri deg selv lov til å glemme, at det er gartneren som klyver over gjerdet!

 

Wooden fence on blue sky background
Licensed from: cookelma / yayimages.com


#blogg #samliv #kjærlighet #utroskap #familie

Les mer i arkivet » September 2016 » August 2016 » Juni 2016
Siren Winjor

Siren Winjor

47, Kristiansand

Mor, fostermor, barnevernsarbeider, skribent og tenker. Kristiansander med en sterk tro på menneskemøter og levde liv. Dette er min private "tenketank" og alt jeg skriver, skriver jeg fra hjertet. Bloggen inneholder ikke sponsede innlegg - jeg har valgt å ikke tjene penger på bloggingen, da jeg ikke vil stå til ansvar for andre enn meg selv.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits